Onsdag 14.november 2018
Etter en skivepause på fem år og vokalistbytte underveis var det forholdsvis stor spenning rundt Blood Command da de slapp sin etterlengtede «Cult Drugs» i fjor. Rungende knallkritikker omtrent rundt alt som kunne krype og gå verden rundt beviste at det var vel verdt og vente på, og etter en suksessfull rundtur rundt i Europa var det endelig Oslo sin tur til å bevitne bergenserne igjen.
Men først var det tid for support. KitFai startet ballet og var et nytt bekjentskap for undertegnede. Bra med oppmøtte ventet bandet da de entret scenen, og med sin særegne miks mellom tung rock og melodisk pop med en dæsj funk virket det som om de fremmøtte satte pris på det de hørte. Vokalist Bodil Kvangarsnes gjorde en særdeles bra jobb bak mikrofonen, og med et bra samstemt band bak seg var det en meget bra start på kvelden. En liten mistanke om koring på clicktrack har jeg riktignok, men uansett var det en god kveld på jobb for gjengen og et band jeg helt klart vil sjekke ut ytterligere. 4/6
Hovedakten selv kalte de bandet med verdens ekleste navn, og det kan man jo langt på vei si seg enig i når man velger å kalle seg Pappasaft, men uansett er faktum at de er i ferd med å seile seg opp som et av landets desidert mest spennende pønkband. Forrige album «I Verste Velgående» fikk sjølveste til å gå bananas av ren pønkeglede, og endelig skulle jeg få se gjengen live. Og de skuffet ikke. Vulkan hadde fylt seg enda mer opp da de gikk på, og ga bandet finfin respons mellom låtene som hovedsaklig var valgt fra nevnte skive. Trioen trøkka bra og fikk etterhvert ganske så bra lyd og til support å være, og spesielt vokalene til Gard og Jens imponerte stort. «Norske Bomber» ga ekstra liv i et allerede livlig publikum, og derifra og ut var det en meget bra interaksjon mellom band og publikum – spesielt under den spontane allsangen etter «Brutalt Nasjonalprodukt» som gjengen ikke så ut til å være forberedt på i det hele tatt. Gøy! 5/6
Jeg vil si at det var så godt som stappfullt da hovedakten entret scenen til mystisk intro. Det ble et audiotivt smell i trynet da de satte igang, og en meget hissig dame i front ved navn Karina Ljone som i tillegg til å vræle lungene av seg gjorde jobben som et meget naturlig midtpunkt. De ser ut til å være fire på promobilder, men jeg talte seks på scenen – og de seks skapte et så gedigent trøkk at q-tips ikke er spesielt nødvendig på lange tider. Musikken kan vel best beskrives som melodisk hardcore tipper jeg, men med langt flere elementer innebakt så det er vanskelig å genrefeste Blood Command nøyaktig. Selv med suksessfulle supportband som gjorde jobben sin meget bra hersket det ingen tvil om hvem flesteparten var her for å se, og bandet skapte liv og røre fra første sekund. Jeg noterte meg ekstremt lite publikumskontakt, men de passet på å takke de oppmøtte pluss bandene før som jeg syntes var en fin gest. Noe merkelig var den lille snutten av Bryan Adams sin «Heaven» som de hadde sydd inn i en av låtene – riktig nok langt tyngre enn originalen, men jeg så ikke helt poenget. Men poeng til side – bergenserne hadde hele Vulkan i sin hule hånd i den lille timen konserten varte, og med låter som både trøkket og gynget og Maiden-koring på de fleste fremført av et band som virkelig levde seg inn i musikken og var livlige til tusen på scenen kan det ikke ha vært mange som gikk hjem misfornøye med kvelden. En bra moshpit til ekstranumrene fikk de også, så bandet også tror jeg nok gikk meget fornøyde av scenen. 5/6
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
