Fredag 16.november 2018
Sørstatsrock står høyt i hevd her på berget, og Black Stone Cherry er et av flere band som har fått et realt fotfeste siden oppstarten i 2001. Denne kvelden på Vulkan var nok en bekreftelse på at Kentucky-banden har en solid fanskare her til lands og det luktet til tider både fritert kylling og svidde traktordekk under seansen…
Det var ingen som helst tvil om at gutta fra Kentucky hadde fyrt opp traktorene med nitrogen denne kvelden. Helt fra første åndedrag eller riff om du vil med “Burnin’ fra siste skiva “Family Tree” og settet igjennom, bortsett fra en og annen låt slik som f.eks . Disse gutta vet godt hvordan de skal dra i gang publikum og denne kvelden var ikke noe unntak. De fremmøtte var umiddelbart med på notene og stemningen stod i taket så høyet skvatt. For ingen tvil om at konsertgjengerne denne kvelden både var glade i å ta seg et beger med voksenbrus eller ti. Og joda, ikke lett å holde igjen når Kentucky-gutta drar i gang med “Me And Mary Jane”, og en rekke riktig så fengende låter med høy allsangfaktor.
Uten å fornærme noen så er det lov å si at bandet ikke har funnet opp hverken kruttet eller hjulet på nytt, men dynamikken og evnen til å formidle låtene på overbevisende vis skal ingen ta fra dem. Helt personlig foretrekker jeg de tyngre låtene med fete gitarriff og hvorfor de avsluttet med tittelsporet fra siste skiva “Family Tree” er for meg uforståelig. Nok om det. Black Stone Cherry leverte varene og vel så det etter stemningen å dømme, og settlista var nokså variert til tross for hele fem låter fra deres siste album, som etter min mening ikke er like sterkt som forgjengerne “Kentucky” og “Magic Mountain”. Og hvordan de kan utelukke både tittelsporet fra sistnevnte og “Holding On…To Letting Go” fra samme skive blir for meg en ubesvart gåte.
Uansett fansen fikk tydeligvis det de kom for med blant annet publikumsfavorittene “White Trash Millionaire” og “Blame It on The Boom Boom”, og den udiskutable frontmannen, Chris Robertson, på vokal og gitar vet hvordan han skal få med seg publikum. Ingen tvil om det. Lydmessig låt det også bra med en velbalansert lyd, så generelt ikke mye å klage på annet enn personlige preferanser når det kommer til låtvalgene på settlista. For min del låter Kentucky-gjengen desidert best når de virkelig drar på, men alt i alt en godt over middels opplevelse med et særdeles profesjonelt og dyktig liveband som vet hvordan de skal skape stemning. 4/6
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker
Les også vårt arkivintervju med Chris Robertson!
