Tirsdag 2. januar 2018
Supergruppa Black Country Communion, bestående av vokalist/bassist Glenn Hughes (Deep Purple, Black Sabbath, Trapeze), trommeslager Jason Bonham (Led Zeppelin, UFO, Foreigner), Derek Sherinian (Dream Theater, Alice Cooper, Billy Idol) og blues-rock gitarist/vokalisten Joe Bonamassa, tok Wolverhampton Civic Hall med storm på den første av kun to eksklusive konserter i Europa i kjølvannet av deres nyeste utgivelse ‘BCC IV’.
Showet startet knallsterkt med 2012-låta «Big Train» etterfulgt av den nye «Sway», som ga publikum alle ingrediensene som de hadde kommet for å oppleve – himmelsk vokal fra Glenn Hughes og tonnevis av gitarriff fra Bonamassa.
Dette var på mange måter en hjemkomst for bandet, ettersom både Glenn Hughes og Jason Bonham (sønn av Led Zeppelins trommis John Bonham) er fra Englandsregionen Black Country, som bandet tross alt er oppkalt etter. Hughes fortalte publikum om minnet av å se Bonham spille trommer ‘i bleier’ – Hughes og pappa Bonham var nære venner på 70-tallet. «Vi navnga dette bandet etter folket her i the Black Country. For meg startet det hele for 50 år siden i denne byen. Dette er Black Country Communions hjemby.»
Et av høydepunktene i løpet av konserten var den følelsesladde «Song of Yesterday» som ble møtt av et jubelbrøl fra publikum da åpningstonene ble spilt. Bonamassa’s solo og vokal var begge hjertevarmende og bittersøte. På slutten av låta, mens publikum fortsatt applauderte, sier Hughes: «Jeg føler det også. Jeg er en av dere. Vi er alle sammen like. Kjærligheten er svaret.»
Etter de vakre tonene av «Song of Yesterday» var det på tide å trøkke til med de hardere låtene. «The Outsider» var en av kveldens kjappeste låter, hvor særlig Bonham fikk sjansen til å briljere med et sykt driv bak slagverket. Vi fikk nok et høydepunkt i «Cold», en låt om sorg som Hughes sa var skrevet for venner som hadde dødd. Låten starter med en særs sår og hulkende solo fra Bonamassa. «Talk to me Joe, talk to me» tryglet Hughes, som leverte en eksepsjonell innsats vokalt her. Hans skrik mot slutten her oste av smerte, av dødsangst, ikke ulik Pink Floyd’s «Great Gig in the Sky».
«Mine damer og herrer, Glenn motherfucking Hughes!» utbasunerte Bonamassa, før han poengterte hvor stolt han var over å få spille med slike fantastiske medmusikanter, og den siste konserten på Wolverhampton Civic Hall før det stenger dørene for en lengre oppussing. Nok en fantastisk musiker inntok scenen – Gerry O’Connor fra The Dubliners leverte fiolinen til fantastiske «Last Song For My Resting Place», eposet på den nyeste skiva «BCC IV». Hughes snudde seg mot Bonamassa mot slutten av låta og erklærte «That’s one hell of a song you brought to my home … you are so fucking great«, til publikums store fornøyelse.
Vi fikk enda et stort øyeblikk i den nå klassiske «Black Country» da Glenn brølte ut teksten»I am a messenger. This is my prophecy. I’m goin’ back. To the Black Country«. Og det stemte jo – han var tilbake, og han var stolt.
Selvsagt ble det ekstranumre, og først ut var den steintøffe åpningslåta fra den nye skiva, «Collide», mens de satte punktum med en cover av Deep Purple’s «Mistreated» (et litt pussig valg siden det er en av få Purplelåter som Glenn Hughes kun spille bass på, mens David Coverdale tar vokalen alene.) Bandet tok et siste bukk og vinket til publikum mens de forlot scenen, mens Hughes ble igjen noen sekunder lenger, han hadde tydeligvis ikke lyst til at det skulle være over. Det var veldig tydelig at Glenn Hughes var Hjemme.
5,5/6 | Anne-Marie Forker
Foto: Christie Goodwin
