Beardfish åpnet showet med en forrykende miks av 70-tallsinspirert progrock. Bandet, som opprinnelig ble oppløst i 2016, har nå gjenoppstått med ny glød, og det var tydelig at både de og publikum koste seg. Det er mye driv i det de kommer med, og publikum koser seg med det de leverer. Det er tydelig at folk har kommet for å se begge bandene i dag, for dette engasjerer.
Med en god blanding av låter fra sin tidligere katalog, så viser de at selv om de egentlig ble oppløst i 2016 og først meldte sin gjenoppståelse i 2023, så er dette et band som lyser av glede når de spiller sammen. Spesielt bet jeg meg merke i bassisten Robert Hansen som danser og synger med.
Rikard Sjöblom blir noe språkforvirret når han snakker til publikum, og publikum insisterer på at han må snakke norsk. Vi får også en ny låt servert, «Torrential Downpour» fra den nye skiven «Songs for Beating Hearts» som slippes senere i år. I tillegg fyrer de av en gnistrende cover av Black Sabbaths «Snowblind» sammen med vokalisten til Big Big Train Alberto Bravin.
Med en solid scenetilstedeværelse og et tight samspill imponerte Beardfish stort, og ble en positiv overraskelse for meg som kun har hørt dem på plate. 5/6
Med Big Big Train på scenen var det også blitt noe mer tettpakket i lokalet. Det kan ha noe med å gjøre at det stod at dørene åpnet 20:00 på billettene opprinnelig, men det hadde blitt justert til 18:00 med Beardfish på scenen 19:15.
Big Big Train er et band jeg egentlig ikke har et tett forhold til – jeg har hørt dem på plate, og har hatt lyst til å se dem live, men det har tidligere ikke passet seg slik. Men de var faktisk på Cosmopolite for kun litt over ett år siden.
Bandet har hatt mange utskiftninger i løpet av årene de har eksistert, hvor Gregory Spawton på bass har vært med siden begynnelsen. I tillegg har de med seg Nick D’Virgilio (kjent fra Spock’s Beard – og i år også i Mr. Big) på trommer, Rikard Sjöblom (fra Beardfish) på gitar, Alberto Bravin på vokal, Claire Lindley på fiolin og nordmannen Oskar Holldorf på keyboard. I tillegg hadde de med seg en Trompetist. Når jeg nå nevnte instrumenter så er det verdt å merke seg at de fleste i bandet veksler på instrumenter, og spiller gjerne to og tre forskjellige instrumenter i løpet av kvelden.
Kveldens settliste var tungt preget av bandets nyeste album «The Likes of Us», med låter som «Light Left in the Day» og den episke «Beneath the Masts», som strakte seg over imponerende 18 minutter. De spiller tolv låter i løpet av kvelden, hvorav 7 er fra den siste skiven, og resten av låtene fra platene «Common Ground», «Folklore» og «Bard».
De starter konserten med de fire første låtene fra «The Likes of Us» – «Light Left in the Day», «Oblivion», «Beneath the Masts» og «Skates On». Siden dette er prog, så snakker vi likevel om godt og vel en halvtime med musikk. Og publikum lar seg godt rive med. Den første låten virker mest som en overture og introduserer “tematikken” i de påfølgende låtene, mens «Oblivion» er en låt med god rockedriv. «Beneath The Masts», med sine nesten 18 minutter, viser dynamikken i bandet, hvor bandmedlemmene bytter plass på scenen – trommisen spiller plutselig duellerende keyboards fremme på scenen, med bassisten flyttet over på 12-strings gitar. Denne dynamikken, hvor bandmedlemmene kan kle den rollen som best passer det låten trenger der og da, er relativt unik.
Deretter spoler de tilbake noen tiår til platen «The Bard», med låten «The Last English King». Spawton trer frem på scenen for å fortelle om bakgrunnen for låten med en historietime som forteller om vikingenes tokter på Englands kyster, og Harald Hardråde som tapte for kong Harold og dermed markerte slutten på vikingetiden. En seier som jo de bare kunne glede seg over i kort tid før normannerne kom over og han selv falt i kamp. Dette er jo en låt som kommer fra en skive bandet i bunn og grunn ikke ofte kommer tilbake til, f.eks. er det den eneste platen som i dag ikke er mulig å oppdrive.
Så spilte de «The Transit of Venus Across the Sun» fra «Folklore», før de hopper tilbake til «The Likes of Us» og spiller «Miramare», som er Bravins fokus siden det er en låt som omhandler et slott fra hans hjemsted.
Med «The Telling of the Bees» tar Nick D’Virgilio på akustisk gitar og resten av bandet oss med på en veldig emosjonell reise – dette var en låt som bandets forrige vokalist skrev (David Longdon som døde brått i 2021) – og en nydelig strippet ned versjon blir presentert her.
Videre får vi låten «Black With Ink» fra platen «Common Ground», som har blitt plukket frem til denne turneen. En låte med litt mer rockete driv enn kanskje mange av de andre låtene de spiller i kveld.
Så tar de oss med videre på platen «The Likes of Us» og spiller «Last Eleven», før de avrunder kveldens konsert med «Apollo» (fra «Common Ground»). Til slutt, som ekstranummer, spiller de «Love Is the Light» fra «The Likes of Us», og publikum kan forlate salen med store smil rundt munnen.
Big Big Train leverte en konsertopplevelse av høy kvalitet, fylt med kompleksitet, følelser og musikalsk dyktighet. Meget bra konsert, altså! 5/6
Tekst: Kim Arthur Sakariassen
Foto: Anne-Marie Forker