14th Floor / Warner
I løpet av de siste ti år er det nesten ingen band som har truffet undertegnede mer i hjerterota enn denne skottetrioen, og åtte av de tyve mest spilte låtene på min iTunes er faktisk Biffy, så det er ingen overdrivelse å si at «Ellipsis» er en av årets mest etterlengtede skiver, og bandets første på tre og et halvt år.
Første gjennomhøring var ganske skuffende, med få låter som skilte seg ut. Men etter et par ukers intensiv lytting på «Ellipsis» har den hevet seg kraftig, så ikke gi opp om den ikke sitter med en gang, for det er godbiter å finne her om du tar deg tid til å oppdage dem.
Åpningssporet og første singel «Wolves Of Winter» raser ut fra startblokka med høy intensitet, med Simon Neils lidenskapelige og lett gjenkjennelige stemme i front. Påfølgende «Friends And Enemies» er bedre, og tekststrofen «I see a choir coming down the hill, they’re singing devil songs, I love the twisted melodies» får en atter til å lure på hva Simon har røyka, og hvor man får kjøpt det. Tredjelåta «Animal Style» er nok en aggressiv rocker, som tydeligvis ikke er rettet mot radio, med punchlinja ‘I’m just a fucking animal’.
En av Biffy Clyros største styrker har alltid vært de mer melodiøse låtene og balladene, som har gitt meg mangt et fuktig øye opp gjennom årene. Og det er her de skuffer mest denne gang. På «Re-Arrange» har de fullstendig mistet særpreget sitt, det er en generisk, anonym og søt ballade som like gjerne kunne vært Justin Timberlake eller Rihanna eller hvem som helst du kan høre på radio i disse dager – hadde det ikke vært for strofen «I got a lot of rage and I’m trying very hard to control it» – den kunne ikke kommet ut av Celine Dions kjeft.
Siste halvdel av skiva inneholder et par av de mest instante låtene. «Flammable» er basert rundt et steintøft riff og et sterkt refreng med Johnston-tvillingenes karakteristiske koringer. «Small Wishes» er en snodig liten akustisk sak, mens «Howl» er en nær klassisk Biffy-låt og muligens skivas sterkeste spor.
Kontrasten fra forrige utgivelse, dobbeltalbumet «Opposites», viser seg også i kvantiteten – her får vi elleve låter fordelt på snaue 39 minutter, og de fleste av disse er vesentlig enklere arrangert enn den tidvis orkestrale forgjengeren. Her holder de seg til trioformatet, og dette kommer til å låte helt kanon på Sentrum Scene 31. oktober.
Låtmaterialet på «Ellipsis» holder riktignok det samme jevne og høye nivået som vi etter hvert har lært å forvente fra Simon, James og Ben, men den mangler de store høydepunktene og gåsehudøyeblikkene som vi finner på de foregående skivene. Samtlige låter er bra, men nesten ingen av dem er helt fantastiske, og foreløpig kan jeg ikke se at noen av dem er aktuelle for inkludering i min Biffy Topp 10 – men på den lista er det trangt. Men er du fan av bandet, så skal også denne inn i samlinga.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 08.07.2016