Søndag, 7.oktober 2018
Skotske Biffy Clyro har kommet langt siden deres første egne konsert i Oslo for åtte år siden – kontrasten fra energispruten fra den langhåra, svettedryppende trioen i bare overkropper på scenen på John Dee i 2010, og til det velkledde, nyklipte bandet supplert med tangenter, kassegitar og cello på Den Norske Opera er ganske enorm. Men mange av låtene er de samme – det er bare den akustiske innpakningen og presentasjonen som gjør dette så annerledes.
De 1400 billettene i Operaen ble revet bort på dagen, og de heldige fikk servert 22 låter hovedsakelig fra de fire nyeste skivene, med ett drypp fra gamle dager (dvs pre-«Puzzle») i form av «Justboy», et par obskure låter og et par nye. Når frontmann Simon Neil drar igang med «The Captain» alene på kassegitaren før resten av bandet kommer inn etter åpningsstrofene, er det tydelig at oppgaven med å gjenskape låtene sine akustisk har blitt tatt på alvor. For dette funker veldig i ny drakt, og det er innlysende at en bra låt er en bra låt selv om du demper den ned og tar vekk det elektriske. Trioen, komplementert med de korende tvillingbrødrene Ben og James Johnston på trommer og bass, får som vanlig scenehjelp av Mike Vennart på rytmegitar og Richard Ingram på piano – og sporadisk også en dame på cello. Scenedekoren med et magisk gammelt tre som tidvis ser levende ut, gjør også dette til noe spesielt. Lyden er glassklar, men det skal nesten bare mangle – hvis du ikke klarer å skru perfekt lyd på et akustisk band i en operasal, bør du ikke jobbe som lydmann.
De har gjort disse konsertene i rundt ett år nå, og vet hva som funker og hva som ikke funker akustisk. Fra forsommerens DVD-utgivelse «MTV Unplugged – Live At The Roundhouse» er fortsatt de aller fleste låtene med, men enkelte av de fremstår nå nærmest bedre enn studioversjonene – først og fremst «Mountains», som er helt magisk denne kvelden. Vi får for første gang høre den nye låten «Adored», og det er jaggu også første gangen vi ser Simon Neil synge en låt helt uten å holde i en gitar, men kun akkompagnert av piano.
Oslo-publikummet var godt med på notene, trass i uvante omgivelser for de fleste av oss som er mer vant til å stå på gulvet på Rockefeller enn å sitte i de myke stolene på Operaen. Men på tampen av konserten skjer det noe – når introen på «Bubbles» setter i gang, spretter alle på beina, og det klappes taktfast og synges med i de resterende låtene. «Machines» funker også ypperlig akustisk, og utvikler seg nesten til en duett mellom Simon og publikum. Ekstranumrene blir en parademarsj, og allsangen ljomer under operataket under avsluttende «Many Of Horror», og 100 minutter har plutselig bare rast forbi. En særdeles trivelig aften ble det, og en av årets Topp 5 beste konserter. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
