En autorisert filmdokumentar om Led Zeppelin synes å ha vært på trappene så lenge jeg kan huske, men det var irsk-britiske MacMahons ubøyelige tro på å løse umulige oppgaver som ga reell næring til prosjektet. Med kulturelt vidløftige «American Epic» på merittlisten satte filmdokumentaristen seg fore å penne manus til fortellingen om Led Zeppelins tilblivelse og deres kapring av vesten. Reisen kulminerer i Royal Albert Hall, januar 1970, da verden ligger åpen for bandets føtter.
Ikoniske bilder fra de eksessive 1970-årene undergraver ofte den kollektive bevissthet; «Becoming Led Zeppelin» utmaler i realiteten et klassisk «fra filler til rikdom»-narrativ. Husker vi Robert Plant som desillusjonert uteligger idet han dukket opp på radaren til Jimmy Page? Minnes man den stemoderlige behandling hjemlandet ga bandet forut for braksuksessen i USA?
Bernhard MacMahon satset alt på ett kort, sitt eget talent, da han etterhånden kontaktet Page, Plant og John Paul Jones, vel vitende om at det neppe ville bli noen film dersom én av dem utviste skepsis. Manusutlegg, arkivmateriell admisjon, filmografi, samt historisk overblikk og uhildet entusiasme, sikret MacMahon regijobben, og resultatet er blitt en audiovisuell nytelse på 120 minutter, av den typen man vil oppsøke igjen og igjen så lenge kroppen opptar oksygen.
«Becoming Led Zeppelin» er fordrende grundig og plasserer fire musikerspirer i etterkrigstidens transatlantiske kulturkontekst, understøttet av private fotografier og de mest utenkelige filmklipp, som blant annet teller Jones’ vaudeville-foreldre, skoleopptreden med Page og kompisen Rod Wyatt, Shirley Basseys «Goldfinger»-innspilling og en kommende gitarhelt på vei til jobb som studiomusiker i 1964. Man har liketil gjenvunnet levende bilder fra Olympic Studio, 1968. Research-arbeidet alene borger for prisdryss.
Page, Plant og Jones rekapitulerer eget livslevnet med krystallklar erindringsevne. Et hittil upublisert audiointervju med John Bonham, i suveren lydkvalitet, står muligens for filmens største hattefjær, mens et genialt grep fra MacMahons side er å presentere bandmedlemmer for arkivstoff de aldri tidligere har sett, foran egne kamera; slik fanges instinktive reaksjoner fra Page, Plant og Jones. Sluttsekvensen, hvor Bonham bedyrer å ha blitt riktig glad i sine medmusikere, er dypt rørende.
«Becoming Led Zeppelin» er historieleksjon og musikkavalkade i ett; her balanseres narratologi og musikkoppføring til det perfekte. Blant flere stakkåndete konsertklipp, formodentlig løst ved å koordinere bootleg-innspillinger med private filmopptak, gir særlig «Dazed And Confused» fra New York, 1969, ryggmargsfrysninger. Sjelden var en musikkdokumentar mer skikket for fasjonable kinolokaler. Sjekk når hjembyen din tilbyr visning, og rydd alt annet til side.
5/6 Geir Larzen
Norgespremiere: 7 februar
Regi: Bernhard MacMahon