Century Media
I fjor kom det en skive, nærmere bestemt “Meliora” fra ikke ukjente Ghost, som var så helt utenomjordisk bra at den ikke bare ga meg tilbake troa på rocken igjen, men også musikken og selve menneskeheten generelt. Jeg ble religiøs. Endelig en skive som var et album med en helhet igjen, ikke bare en slags enhet bestående av 12-13 kule låter (jeg vet at albumnørds vet hva jeg mener). Når man må bruke ordet “dramaturgi” for å forklare en rockeskive snakker vi om en bra rockeskive. Det var jeg veldig fornøyd med, og var forberedt på at det skulle ta en god del tid før jeg fikk den samme følelsen igjen.
Til det plutselig kommer en gjeng fra Gøteborg utkledd som sirkusartister, som jeg ikke ante eksisterte så sent som for en måned siden, og klasker meg rett i bakken – fullstendig uforberedt. Litt pinlig, for et lite søk viser at de har holdt på i smått imponerende 15 år, og dette er ikke mindre enn deres sjette utgivelse.
Og Satan rulle for en utgivelse! Et monumentalt konseptalbum som omhandler fabelen om en ugle som går til krig mot en ørn for å forhindre dagslys. En veldig sær og spesiell historie, men like fullt interessant. Litt vanskelig å følge storylinen til musikken er det riktignok, men kanskje derfor har bandet bestemt seg for å utgi en bok til albumet for å beskrive sangene til historien ytterligere – en historie som er altfor omfattende til å gå innpå ytterligere her, så la oss fokusere på det som tross alt er viktigst, musikken.
Det som går igjen i nesten samtlige låter er uventede vendinger. Du vet aldri helt hva som venter rundt neste sving, og først nå etter tosifra antall runder begynner jeg å huske hva som hører til hvor av hvilke partier. Ta for eksempel skivas absolutte høydepunkt (blant 13 andre høydepunkt – altså skivas Mount Everest), “One More Hill”. Tordentrommer i beste “Run To The Hills”-stil starter ballet, og et skikkelig Primus-ish vers overtar. Det varer derimot ikke så lenge før de kicker inn dødsmetall av ypperste klasse, og hva gjør vi så? Vi kliner til med det beste heavy metal-refrenget siden 1990. Press inn litt sirkus og trapesmusikk under gitarsoloen, og schizofrenien er komplett og dertil fantastisk. Et annet eksempel på vendinger er «Tooth, Beak & Claw”, som starter rett på i en slags Three Little Pigs-lignende greie og eskalerer seg raskt inn i herlig tung growl/scream-metall, som igjen utvikler seg til noe som best kan beskrives som surfrockmetall. Refrenget her kunne fint sklidd rett inn på omtrent hvilken låt som helst på Faith No Mores “Angel Dust”. Organisert galskap, og jeg elsker det!
Dette gjelder for de aller fleste spor, med unntak av “Fiddler’s Farewell”, som er den vakreste og fineste låta som verden kommer til å høre i år, ferdig snakka. En perle av en ballade, rett og slett. De holder den skikkelig rolig og avmælt, og den gir et lite pusterom i all schizofrenien.
Skiva starter og avslutter forholdsvis rolig med “Regret”, mer som en slags overture som starter showet, og “Sky Burial” som avslutter ballet. Begge inneholder for øvrig ekte kirkeorgel, spilt inn i Hagakyrkan i Gøteborg – og sånt liker man jo. Sistnevnte drar inn tekstlinja fra åpningskuttet og bringer i så måte albumet sammen. Det messes og bygges opp over samme akkorder, og inn kommer nevnte kirkeorgel med tilhørende kor og bjeller og gåsehuden øker for hver runde. Når siste bjelleklang dør ut er skiva ferdig, og jeg syns det er like kjipt hver gang.
Man kan ikke snakke om Avatar uten å nevne vokalist Johannes Eckerström. Herrefred for et vokaltalent! Det er skummelt å nevne Mike Patton når det gjelder å sammenligne vokalregister, men jeg safer meg ved å si at jeg i hvert fall aldri har hørt noen nærmere herr Patton enn Johannes. Han er innom så ubeskrivelig mange vokalstiler at det nytter ikke å beskrive alle. Growling og screamo og gud-vet-hva, men også cleanvokalen hans er helt fantastisk og passer absolutt alle forvridde stiler på albumet. Sett på “When The Snow Lies Red”, forøvrig skivas aller beste arrangement – og det sier ikke lite, og du får et lite innblikk i spennvidden. Det må da være Skandinavias vasseste metallvokalist om dagen? Litt historieløst å si noensinne kanskje (eller er det det)? Og endelig en frontfigur som tydelig har latt seg inspisere av Marilyn Manson mens han fortsatt var kul, altså rundt “Antichrist Superstar”.
Skiva er så helt vanvittig bra produsert med strålende tight og clean lyd hvor alt sitter perfekt der det skal. Skulle egentlig kanskje bare mangle når de har fått tak i selveste Sylvia Massy til å håndtere spakene, men i tillegg til knall lydbilde hører man klart et band som yter maks og har fullstendig tro på hva de driver med. Og for å gi et hint til starten av anmeldelsen – som en ekstra cred til skiva – som Ghost gjorde i fjor med “Meliora” har Avatar levert et fullverdig album, der samtlige låter leverer hver for seg maksimalt, men fungerer aller best i helhet fra start til slutt. Løp og kjøp!
6/6 | Sven Olav Skulbørstad
Utgivelsesdato: 13.05.2016