Playground
Jeg er evig takknemlig for at jeg, ved to anledninger, fikk intervjue den klassiske besetningen av Aunt Mary, og sågar bekrefte ved selvsyn hvilket uslitelig sterkt liveorkester kvartetten stadig var. Sanger og organist Jan Groth døde i august 2014; et halvt år senere fulgte trommeslager Ketil Stensvik. Bassist Svein Gundersens otium, på bakgrunn av en skade, gjør gitarist Bjørn ”Krisa” Kristiansen til eneste originalmedlem av dagens Aunt Mary-konstellasjon. Heldigvis rakk Stensvik innspille platas trommespor.
Bare det å plassere navnet Aunt Mary på et plateomslag forplikter. Den kvalitative lista ligger skyhøyt, uten at noe reflektert menneske fordrer da capo eller prolongasjon av gruppas tre innbyrdes differensierte, men nesten like uforlignelige 70-tallsalbum. Jeg har lenge vært klokkeklar i mitt syn på Aunt Mary som Norgeshistoriens beste band, og ”New Dawn” vil ingenlunde endre anskuelsen, selv om skiva hadde vist seg tarvelig svak. Likevel gikk det lang tid før jeg turte legge skiva i spilleren; omsider for å møtes av et tungt shuffleriff.
I selvsamme sekund som Glenn Lyse åpner slusene – angivelig en Idol-vinner med noe så sjeldent som integritet – gir uttrykket fullstendig mening. Lyse er på alle måter en smart arvtaker etter Groth; med ham bak mikrofonen beholder tantene sitt renommé som ”skitne” og ”bråkete”. Stensvik, som aldri tapte seg, utgjør i spann med tidligere Høst-bassist Bernt Bodal en levende og kvikk rytmeseksjon. ”Slave Parade” posterer bandet i tungt, smart bluesland av 70- og 80-tallet, mens smålekre ”Unconditional Love” tilkjennegir at Ronni Le Tekrø står som albumets eksekutive produsent – det opportunistiske refrenget oser av Vagabond.
Kristiansens immanente dragning mot soul, blues og funk, satt i tungrockens kontekst, nedfelles i ”Hopelessly Lost”, og fungerer utmerket. ”Happily Ever After” blir aldri noen favoritt, men det gitardrevne hovedmotivet er en Gary Moore-klassiker verdig og, isolert sett, blant ”New Dawn”s yndigste innslag. Midtveis i programmet løper Fredrikstad-ensemblet risiko for å lynsjes av egne tilhengere – bandet har nemlig foretatt nyinnspilling av kanoniserte ”G Flat Road”, som postluderer ”Loaded” med fynd og klem. Det eneste som kan forsvare sådan blasfemi er i fall utøverne overdrar musikkstykket radikalt andre soniske eller tonale verdier. Aunt Mary gir klokelig ”G Flat Road” nytt, diskotekvennlig arrangement, med bekvem bruk av elektronikk, og det fungerer forbløffende godt, vel også fordi originalinnspillingen er dronebasert.
Glenn Lyses David Coverdale-sonoritet avdekkes til fulle i akustiske ”Open Your Eyes” og ettertenksomt mørke ”Soldadera”; sistnevnte, med knappe tre minutters spilletid, og tilsynelatende bygget på simplifisert akkordtenkning, strutter som albumets akme. Låten har noe ”Judgement Day” (Whitesnake) gående, drives av saktmodig vokal og et forstemmende, statisk komp, men gestalter like fullt geniale detaljer og akkordprogresjoner, særlig i oppkjøringen frem mot Kristiansens eleverte, akustiske soli. All honnør til kvartetten for ”Soldadera” og dennes konsise, motiverte vesen.
Såpass forstemmende nytelseslyd følges best opp av radikale brytninger, og det kjappe avslutningsnummeret ”Don’t Keep Me Waiting” står som en veldreid og morsom finale i beste Dan Hicks-ånd, som sementerer ”New Dawn”s respektkrevende habitus. Ingenting ved plata rotes i pre-1974-tenkning, og kanskje er det like greit. Bjørn Kristiansen er et norsk gitarunikum, hvis idiom hviler tungt og raffinert over hele materialet. Bare det gir grunn til å lære seg albumet å kjenne. Jeg er lettet, og positivt overrasket.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 12.02.2016