Onsdag 29.mai 2019
Når vokalisten i et band må kaste inn håndkleet pga ryggproblemer tre dager før en turnè starter er det vanligvis bare å avlyse hele turneen. Metalcore’erne i Atreyu derimot, lar ikke en slik ting hindre dem i å turnere. Løsning: Flytt trommisen over på vokal, og la en fra crewet ta trommene. Det høres langt unna ideelt ut, men heldigvis så er trommis Brandon Saller også bandets andre vokalist, som vanligvis synger den klare vokalen, mens hjemmeværende vokalist Alex Varkatzas normalt sett tar seg av screamo-biten. Saller også er vokalist i sitt eget bandprosjekt “Hell or Highwater”, så det er ingen introvert trommeslager-gone-vokalist uten publikumstekke som møter oss på John Dee denne onsdagskvelden.
California-bandet slapp sitt syvende album “In Our Wake” i oktober i fjor, og andresingelen “The Time is Now” sparker igang med sitt veldig 80-tallske allsangvennlige refreng. Bandet har utforsket litt mer av den klassiske hardrock-biten av soundet på det siste albumet, og det reflekteres også live. Når man kommer fra Huntingtion Beach rett syd for L.A. er det kanskje ikke annet å forvente enn at Sunset Strip-ånden vil sive inn på et eller annet tidspunkt. Elementene fra 80-årenes hardrock er tydelige gjennom hele konserten, og det brukes klart mer klar vokal og mindre skriking enn det vi har hørt av bandet ved tidligere anledninger. Den gamle hit’en “Ex’s and Oh’s” fra 2006-albumet “A Death Grip on Yesterday” sitter veldig bra, og nyetablert frontmann Saller tilbringer nesten mer tid stående på scenemonitorene enn selve gulvet og har ingen vanskeligheter med å få med seg publikum i front.
Midt oppe i tanker om hvor erke-amerikansk sounden til Atreyu er slår de til med nok en bekreftelse på at den tankerekka holder mål. Coveren av “You Give Love A Bad Name” får umiddelbart hjernen til å projisere bilder av baseball, homemade apple pie og steinvaska jeans. Gitarist Dan Jacobs hjelper godt til med sin hanekam-og-bandana-look der han fyrer av kveldens ørtende gitarsolo.
Heldigvis er vi ikke helt fortapt i en arkaisk 80-tallspastisj hele denne onsdagskvelden. “Nothing Will Ever Change” er en av de mer punka/hardcore låtene på den nye skiva, og den kommer som en liten velsignelse etter Bon Jovi-hyllesten låta før. Settet blir gradvis bedre og bedre utover kvelden ettersom bandet blir litt mer varme i trøya, og publikum drikker seg etterhvert nok i form til å danne en liten circle pit eller to. “Falling Down” fra “Lead, Sails, Paper, Anchor”-albumet er eneste unntaket i stigningen. Lett Rockabilly-rytmikk blandet med tunge gitarer har vært forsøkt av Volbeat og dets like med nesten utelukkende katastrofalt dårlige resultater. Den kategorien faller også “Falling Down” ned i uten problemer.
“Bleeding Mascara” fra 2004-albumet “The Curse” er hovedsettets høydepunkt. Det er tyngre og kjappere enn noe annet ensemblet fra Huntington Beach har på repertoaret denne kvelden, og det blir meget godt mottatt i salen også. Men mest munterhet i salen blir det når Saller og gitarist Jacobs kommer alene på scenen for første ekstranummer og fremfører en følsom versjon av “Never Gonna Give You Up”. Jepp, hele John Dee blir rickrolla så det synger etter. Etter en liten trussel om å spille enda en Rick Astley-cover som siste ekstranummer (Lagde han noensinne flere låter?) blir vi sendt ut i natten etter en solid versjon av “Lip Gloss and Black” fra førstealbumet “Suicide Notes and Butterfly Kisses”.
Atreyu dypper både stortåa og halve beinet uti hardrocks-bassenget, men det er ikke alt som fenger like bra. Akkurat nå faller de litt mellom to stoler, og på scene er det helt klart det eldre og hardere materialet som fungerer best. Kudos for å gjennomføre en hel turnè uten vokalisten i bandet, men det blir litt for mye hummer og kanari til å bli helt overbevist av 2019-versjonen av Atreyu. 3,5/6
Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker
