Torsdag 1. februar 2018
Ukrainske Jinjer er et nytt bekjentskap for meg, og deres progressive ekstreme groovemetal er riktig så heftig. Heftig vokalist også, av den kvinnelige sorten, som har en growling mørkere enn det meste. Og det fete er at hun growler og synger rent om hverandre. Av typen annenhvert ord rent og growling her og der. Bra lyd er disse innvilget også, så det blir en rimelig trivelig åpning. 4/6
Svenske Tribulation fikk en viss hype på sitt forrige album «The Children Of The Night». Ikke så rart, for det er gode saker, selv om jeg sliter litt med såpass tradisjonell metal med styggvokal. Siden dette er min første Tribulation-konsert er jeg spent på om jeg skjønner helheten mer live. Og det gjør jeg. Kjapt. Dette er rimelig teatralsk og medlemmene minner meg om ekle dukker fra skrekkfilmer.
Svenskene er plateaktuelle, og «Down Below» ble sluppet etter turneen var startet, så derfor gjør bandet smart i å kjøre kun to låter derfra. Tre av de seks låtene bandet rekker er fra «Children»-plata og sånn sett leverer Tribulation en fornuftig setliste. Gutta er svært aktive på livefronten og det merkes. Også her er lyden god og et utsolgt Rockefeller begynner og fylles og skaper god stemning. Ja takk, jeg vil gjerne se en kveld med Tribulation som headliner. 5/6
Finske Wintersun har blitt satset stort på av plateselskapet Nuclear Blast og også disse merker man har stått på en scene tidligere. Vokalisten kan sakene sine og har publikum i sin hule hånd, og man merker mange har kommet for å se finnene. For meg er dette helt grusomt. En ting er at jeg ikke liker musikken, det skjer på kvelder med mange band, så det plager meg ikke. Men lyden da gitt. Jeg prøvde å gå litt rundt, både med og uten ørepropper. Uansett hørte jeg kun trommer, vokal og keyboard. Ikke aner jeg noe om besetning, men man får inntrykk av at både bassist og gitarister var nye og offer for en ”Jason Newsted”. Også bandets egen fotograf som filmet på scenen hele gigen. Det var ikke noe særlig irriterende eller? Eller er det enda mer med dette bandet jeg ikke skjønner? Wintersuns time er enkelt fordelt med to låter fra hver av bandets tre skiver. 2/6
Dette er min første Arch Enemy-konsert med deres nye vocalist Alissa White-Gluz, som tross alt har rukket å være med i fire år og to plater. Og ikke minst gitargud Jeff Loomis, som jeg sørget for å plassere meg foran, og som selvfølgelig får terningkast seks i briljanse. I motsetning til bandet før skjønner vel alle at det ikke mangler gitarer i dette lydbildet. Både lyd og stemning i publikum er upåklagelig, og savnet etter Gossow er ikke noe tema. Dette er et proft maskineri og det er bare å innse at de gamle er eldst og leverer som fy denne kvelden.
«Will to Power»-turneen holder naturlig nok fokus på det seneste album med samme navn og introen fra plata åpner konserten og går over i spor nummer fire på plata, «The World Is Yours». Jeg teller vel tre låter fra seneste verket og tre fra forrige, «War Eternal». Allerede andre låt ut er «Ravenous» og og det ordinære settet avsluttes såklart med «We Shall Rise», så fans av hittene får sitt. Samtidig må jeg si at en eldre låt som «My Apocalypse» surret i hodet på bilturen hjem og er fortsatt der når jeg skriver dette dagen derpå. Samt «Tribulations Nightbound». Så der har vi soundtracket til en særdeles heftig 1. februar på Rockefeller. 5/6
Ronny Østli
Foto: Arash Taheri
