Det har vært en lang Europaturné, og den skal avsluttes hjemme i Norden. Soilwork-frontmann Björn Strid er glad for å ha kommet til en by der han endelig kan snakke Skåne-dialekt igjen. Han er faktisk så glad at han snakker på rim, og forteller at den nye singelen “Spirit Of No Return” handler om “pitten i mitten”. Publikum er med, og kvitterer med en liten moshpit. Låten i seg selv er bygget av klassisk Soilwork-kvalitet, med blant annet en smakfull bassmelodi som trer frem på det siste refrenget. Bassist Rasmus Ehrnborn gjør også en god innsats på koring, og selv om Björn Strid er en av sjangerens ypperste vokalister så er det alltid greit med litt støtte. Gitarist Sylvain Coudret leder an på “Death Diviner”, som inneholder både et Tool-aktig riff og litt bluesrock. Bandet har i det hele tatt en overflod av godt låtmateriale, og kunne sånn sett like gjerne vært kveldens headliner. De avslutter settet med den mektige “Stålfågel”, muligens ikke optimalt å velge en sistelåt med litt roligere tempo, men det blir uansett crowdsurfing og god stemning. Publikum hadde i stor grad møtt opp tidlig, og jeg tror det var mange som fikk en positiv overraskelse med Soilwork. 5/6
Arch Enemy dundrer til med åpningslåten “Deceiver, Deceiver”. Bandet virker nesten i overkant uniformert. Den blonde Jeff Loomis er ute og rødhårige Michael Amott har fått bestilt seg nye forsyninger med hårfarge, så da får vi alle fire gutta i matchende sort. Alissa White-Gluz, som nå har vært “den nye vokalisten” i hele ti år, stiller fremdeles i blått, og matcher perfekt det isblå pentagrammet i bakteppet. Bandet er en samling superhelter som skal redde verden med “Pure Fucking Metal”, og det er vanvittig underholdende både musikalsk og visuelt. Jeg vil særlig trekke frem Daniel Erlandsson som ikke bare er en dyktig trommeslager, men også visuelt interessant uten å måtte ty til overdrevne gjøglerier. Dagens beste trommis!
Et av mange høydepunkt på settlista er den gamle jazz-låten “My Apocalypse”, og det vakre instrumentale midtpartiet blir enda vakrere av at hele publikum veiver med mobillys. Den nye låten “Dream Stealer” er mer varierende, der den inneholder litt småflau jabbende kakemonstervokal, men også noen helt vanvittig fete powermetal-screams. Alyssa kan virke litt sliten og uinspirert enkelte ganger i løpet av kvelden, men hun er flink til å trekke seg tilbake og gi rom for de andre i bandet, og hun kommer stadig tilbake og overbeviser med nye krumspring og vokalprestasjoner. Lydmessig er det lite å klage på. Koring fra bandet hører jeg lite av, men publikum utgjør et godt kor, og det blir som vanlig fin allsang på “Sunset Over The Empire”. Arch Enemy avslutter med klassikeren “Nemesis”, der publikum får servert ballonger i Halloween-farger. Vi forventer kvalitet fra dette bandet, og de leverer alltid. Men håper på litt mer variasjon i låtvalg og noen nye underholdnings-triks før neste turné. 5/6
Vi er klare for kveldens siste band. Bak et delvis gjennomsiktig teppe blir én etter én av medlemmene i In Flames belyst og bejublet, før teppet faller og de åpner med “Cloud Connected”. In Flames kommer fra en lignende musikkhistorisk bakgrunn som kveldens to andre band, men skiller seg ut på flere litt negative måter. Visuelt er det hovedsakelig preget av blinkende lys og hipsterskjegg, og jeg ser for meg at dette kunne vært en slags disco-versjon av musikalen “Spelemann På Taket”, med vokalist Anders Fridén i rollen som Tevye. Musikalsk er det selvsagt mye positivt, det er en gjeng erfarne musikere på scenen som gjør det de kan best, og de har noen relativt fengende låter å by på. Men for min del blir det litt for folkelig og gubbete.
Til mitt forsvar så har jeg ved flere anledninger forsøkt å like bandet, helt siden jeg fikk tak i promo-CD’en med albumet “Whoracle” i ‘97, og jeg gjorde et nytt forsøk i forkant av denne konserten. Men det er så mange andre band som gjør dette bedre, at jeg får ikke den enorme populariteten til In Flames til å henge helt på greip. Det er vel aldri direkte dårlig, men både Arch Enemy og Soilwork har bedre vokalister, bedre musikere, bedre solopartier, og fremfor alt bedre låter. Men jeg er jo bare en ubetydelig musikkanmelder. Publikum så ut til å kose seg stort, og sånn sett må vi jo si at In Flames har hatt en vellykket kveld. 3/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Anne-Marie Forker