Lørdag 24.august 2019
Detroit har Motown, Manchester har ‘Madchester’-perioden og Midt-Norge hadde ikke vært det samme uten trønderrocken. Det er noe med geografiske arnesteder for musikalske retninger og subkulturer som ikke alltid lar seg forklare uten å ty til lange avhandlinger. Slik er det også nederst til høyre på Norgeskartet, for der har Fredrikstad og Sarpsborg vært nervesenteret for norsk synthmusikk, EBM, synthpop og beslektede subsjangre siden Ålesund brant (sånn cirka). Apoptygma Berzerk, hjertebarnet til Stephan Groth, har siden tidlig 90-tall vært selve fyrtårnet for den umiskjennelige Fredrikstad-sounden, og regnes fortsatt internasjonalt som sjangerledende innen synth/EBM selv om det har vært hyppige retningsendringer musikalsk. Disse endringene til tross er live-materialet som regel tilpasset et fullt liveband med basis i det man på godt norsk kaller synthrock. Så de mest innbitte rockerne i leserskaren trenger ikke bekymre seg for Kygo-lus når de leser dette, for her er det både gitarer og live-trommer i fleng.
På tross av at det er gått 11 år siden sist ‘Apop’ sto på en scene i Oslo tok det ikke mer enn litt over ett døgn fra billettslipp til Parkteateret var utsolgt. Så utsolgt har det vært at bandet selv flere ganger i forkant har gått ut og advart mot falske billetter i omløp og generell billettsvindel. Ikke ofte ‘små’ klubbkonserter opplever sånne uting.
«Pleased to meet you, we came to drop bombs on you» lyder åpningen av «Weight of the World» (Album: Rocket Science, 2009), en av de mest rett-frem og energiske rockelåtene Apop har laget. Som åpningslåt setter den standarden med en gang, og følges opp av den nesten diametralsk motsatte «Unicorn» (Harmonizer, 2002), som er en av de mest poppa låtene i diskografien. «Love Never Dies» (med sikkert verdens lengste sample av «O Fortuna».) bygger opp dynamikken ytterligere, og kveldens første store høydare kommer med «Deep Red» (Album: «7», 1996). Saligheten i salen er til å ta og føle på, for å delvis sitere Sølve Grotmål. Hitparaden fortsetter med «Non-Stop Violence» og «Stitch», og det føles litt ut som vi er mot slutten av konserten rent oppbyggingsmessig. Men i stedet for å ta festen gjennom taket litt i tidligste laget endrer konserten karakter og tempoet tas ned et parogførti hakk med en cover av Kraftwerks «Radioactivity». Coverlåt etterfølges av coverlåt, og «Shine On» (opprinnelig begått av The House of Love) er plutselig en smule malplassert innimellom en rekke analoge synthlåter.
Når man spiller på hjemmebane for første gang på over et tiår er det en gyllen mulighet til å få med gjester som vanligvis ikke har mulighet til å delta. Pål Magnus Rybom, vokalist i et annet østfoldband, Echo Image, deler vokaljobben på «Something I Should Know», en låt de samarbeidet om på tidligere nevnte «Harmonizer». Groth og Rybom har en veldig kul dynamikk sammen på scenen, og vi blir introdusert for noen veldig lokale synth-fenomener (Rekk opp hånda den som har god kjennskap til Fredrikstad-brekket og Fredrikstad-bassen). Kveldens beste og en ordentlig publikumsvinner.
Om foten blei tatt litt av gassen under den rene synthdelen av showet litt tidligere, er det strake veien opp gjennom taket igjen når gitarist Audun Stengel og trommis Ted Skogmann kommer tilbake på scenen for den siste tredjelen av showet. Det må også nevnes at det er en sann fryd å høre vokalen til Stephan høres dønn lik ut som den alltid har gjort på skive. I tillegg fortjener lillebror og keyboardist Jonas Groth også honnør for vokalprestasjonen på «Nearest», der han får scenen helt for seg selv. Avslutningen på settet får en til å tro at det er fredag og ikke lørdag, for det er reine gullrekka vi får servert mot slutten, med bl.a. «Kathy’s Song» og «Eclipse» (Begge fra det unisont kritikerroste albumet «Welcome to Earth» (2000) ) som skaper lett vekkelsesmøte-stemning i samen. Og når den kanskje største hiten av alle, «Starsign» (fra samme skive) er første ekstranummer etter en liten kunstpause er alle hemninger kasta på båten: Absolutt hele Parkteateret har bryteren skrudd opp til 11.
Metallica-coveren «Fade to Black» og «Until the End of the World» avslutter en veritabel tour de force av en hjemkomst. Her er det veldig lite å trekke, det eneste som hindrer full score er at vi måtte vente over 10 år på denne kremkvelden. Kom tilbake snart a, guttær. 5,5/6
Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker