Kategorier
Nyheter Skiver

Anathema | The Optimist

På trappene til 2000-tallet var man viss på at engelske Anathema hadde materialisert sitt samlede potensial; skivene som fulgte etter makeløse «Judgement” styrket antakelsen. Selv om man priset bandet for å bryte med tidligere dødsmetallinfluenser, til fordel for symfonisk-eksperimentelle rockeelementer, skulle nærmere en dekade passere før Cavanagh-brødrene gjenvant synergi og kompositorisk balanse.

Kscope

På trappene til 2000-tallet var man viss på at engelske Anathema hadde materialisert sitt samlede potensial; skivene som fulgte etter makeløse «Judgement” styrket antakelsen. Selv om man priset bandet for å bryte med tidligere dødsmetallinfluenser, til fordel for symfonisk-eksperimentelle rockeelementer, skulle nærmere en dekade passere før Cavanagh-brødrene gjenvant synergi og kompositorisk balanse.

Til gjengjeld sikret «We’re Here Because We’re Here” et bardus comeback. Bandet stabiliserte besetningen, perfeksjonerte et nyvunnet uttrykket, og har siden 2010 ikke skuet seg tilbake, som det plumpt heter. «Weather Systems» konsoliderte «nye» Anathema, og er til dags dato bandets magnum opus. Dog fulgte «Distant Satellites» fint opp, og «The Optimist» anvises som fjerde albumtriumf på rad.

Dagens sekstett stiller til skue tonespråklig og harmonisk selvtillit. Følgelig styrkes, snarere enn svekkes, skiva av at den utmaler kjennelige bevegelser i tonalitet og akkorder; Anathema har til de grader blitt en autonom entitet. «The Optimist» smis over et koherent narrativ, for første gang i gruppas annaler, med dikterisk utgangspunkt i albumomslaget til «A Fine Day To Exit». Kanskje har dette overdratt et mer lyrisk, ettertenksomt og kinematografisk album enn forgjengerne.

Skal man anmelde svakere aspekter ved plata går dette i så fall på repertoarets midtsekvens, som blir i overkant kontemplativ. Her oppvartes imidlertid såpass mye musikktung eliksir at ovennevnte klagemål synes trivielt. Jagende «Leaving It Behind» er et melodisikret byggesteinverk på linje med «The Lost Song», og fullstendig altoppslukende som sådan. Vincent Cavanagh har neppe gjort sterkere vokalfigur…

I kontrast til en forstemt, oratorisk intonasjon stiller piano- og sangorienterte «Endless Ways» sterkt, flott båret av Lee Douglas. Popmelodiske og temposterke «Can’t Let Go», tittelkuttet, fortryllende «Close Your Eyes», hvis overrumplende jazzomkalfatring innestår platas mest geniale øyeblikk, pluss ekstremt dynamiske og kirkelige «Wildfires» teller øvrige soignerte blinktreff fra et band jeg er blitt irreversibelt tilhenger av. Jeg foretrekker Anathema hvilket som helst sekund fremfor dagens Radiohead og Marillion.

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 09.06.2017