Til tross for utfyllende svar i vårt siste nummer var vi fortsatt nysgjerrige på hvordan ståa var blant svenskene rett før utgivelsen av deres nye album «Maximalism». Gitarist og hovedkomponist Olof Mörck svarte villig i vei da vi slo på tråden.
Tekst Sven O. Skulbørstad | Foto Arash Taheri
Olof Mörck og Elize Ryd på Sweden Rock festival 2016.
– Hvor klare er dere for å omsider få vist fram «Maximalism» til fans og publikum?
– Veldig klare og det kommer til å bli kjempegøy. Vi har jo jobba steinhardt og kontinuerlig med denne helt siden desember i fjor frem til august, og denne gangen har vi eksperimentert en del og funnet nye impulser så det skal bli veldig moro å endelig få høre hva folk synes.
– Hvordan har inngangen til skiva vært med tanke på planlegging og låtskriving i forhold til de forrige skivene?
– Den største forskjellen fra de tre første til «Maximalism» var nok ambisjonene vi hadde for å få en tightest mulig enhet på spesielt de to første, men også til dels tredjeplata – at det fantes en tydelig linje hele låtskrivingen igjennom. Det var veldig viktig med tanke på å etablere bandets sound ettersom vi var et nytt band, noe vi jo egentlig fortsatt er, men denne gangen var det enda viktigere for oss at vi skulle ha flere og større kontraster via stadig flere innfallsvinkler, inspirasjonskilder og influenser og gjøre det tydeligere helt enkelt. Og det synes jeg vi lyktes ganske bra med, og det har blitt en veldig mye mer variert og klar skive.
– Dere dekker jo et ganske så vidt spekter som sprer seg fra nærmest dansepop til metall, finnes det noen grense på hva dere ikke vil ha med i musikken?
– Vi har jo hele tiden hatt klare tanker på hva vi vil gjøre og hva vi ikke vil gjøre og hvor influensene våre ligger, så visse saker har vi nok bevisst unngått selv om de grensene også gradvis har blitt plukket mer og mer fra hverandre. Det er egentlig mer en følelse på hva man egentlig synes passer inn. Det er ganske vanskelig å si akkurat, men sånn det ser ut nå går det mer på hva som er en bra melodi, hva som er et bra riff og fremfor alt; hva som er en bra låt. I stedet for å tenke genre i den ene eller andre retningen er det viktigste at det et eller annet sted i bunnen føles som Amaranthe.
– Med tre vokalister i front – blir det noen gang diskusjoner om hvem som synger hvor eller hvor mye?
– Jo, noen ganger kan det selvfølgelig skje, men for det meste faller det seg naturlig. Og det er veldig givende for en låtskriver å ha tre fantastiske vokalister å velge mellom til de forskjellige stilene. Det er alt fra Elizes veldig lyse stemme som kan gå nesten så høyt det går til Jocke med sin kraftstemme, også har vi Henrik med sine dype og brutale growls. Ofte blir det jo koblet til hva man vil uttrykke med et spesielt parti i en spesifikk låt. Trengs det ekstra mye kraft er det naturlig at Henrik tar det, skal vi gå litt ekstra høyt gjør Elize det og kreves det en melodi med ekstra trøkk kjører vi Jocke. Så som oftest er det en ganske organisk prosess.
Olof Mörck under Amaranthes konsert på Musikkflekken i Sandvika i mai 2016.
– Finnes det et konseptuelt tema på «Maximalism»?
– I den grad det er et tema så blir det nesten mangel på tema denne gangen. Vi hadde en ganske klar story på de to første platene, noe som kanskje ikke kom så tydelig frem, men låtene skulle i hvert fall passe inn i det temaet. Denne gangen handler det egentlig mer om, som tittelen antyder, å ta sine forskjellige nevnte influenser og innfallsvinkler og maksimere de så langt det går i forhold til låtskriving og spilling. Jeg vil si at temaet går på hvor langt man faktisk kan ta dette og hvor bra vi kan gjøre det maksimalt.
– Stemmer det at den aller første konserten dere gjør etter utgivelsen er i Skien?
– Ja, det stemmer aldeles utmerket. Den gjør vi rett før vi begynner på Europaturneen, så verdenspremieren skjer i Norge faktisk, på en festival som heter 1001 Watt hvor vi er headliner, så det blir riktig så artig. Det blir en kjempebra anledning til å få presentert en hel gjeng nye låter for første gang. Vi drar rett derifra ut til resten av Europa uten å dra hjem først, så det blir på mange måter turnépremieren.
– Noen sjanse for at dere dropper innom Oslo på veien?
– Ja, vi har jo spilt en hel del i Norge i løpet av de siste par årene – vi har bra backing fra vårt norske plateselskap så det er helt klart intensjonen å komme dit og spille, og i Norge generelt så mye som vi kan.
– Er det litt humor i tittelen til singelkuttet «That Song» med tanke på dens åpenbare Queen-referanse i rytmikken?
– Ja, akkurat. Vel, enkelte ganger er man jo veldig bevisst om inspirasjonen. Det er jo unektelig en ganske annerledes og kontroversiell låt som har skapt en stor debatt av til dels negativt innhold, men nå har det faktisk snudd litt til mer positivt også. Så jeg tror at for mange personer kommer det til å forbli akkurat den låta, om det er positivt eller negativt. Men det viktigste er jo at den har skapt stor oppmerksomhet for oss bare på den ene uka den har vært ute, så den har allerede på en måte blitt «That Song».
– Bedre med dårlig oppmerksomhet enn ingen sies det.
– Ja, det kommer alltid til å finnes opprørte folk, men samtidig må man jo se en viss ironi i å kritisere et band som Amaranthe for å låte poppete hvis du skjønner hva jeg mener. Folk reagerer jo sterkt og har en trang til å skrive om det, men vi har hørt det siden dag én da vi slapp vår aller første singel «Hunger» hvor enkelte ble utrolig opprørte over hvordan man kunne ha popinfluenser i metall. Nå kunne vi ha tatt den enkle veien og for eksempel valgt en annen låt til førstesingel, som «Boomerang» eller «Maximize» som låter mer typisk Amaranthe, og dermed kanskje fått mindre negativ respons men samtidig fått langt mindre reaksjoner. Noen ganger må man utfordre lytterne.
– Med tanke på akkurat det – hvordan har dere egentlig blitt tatt imot innen Göteborgsmetallen?
– Det har egentlig vært mest positivt – jeg tror metallscenen i Göteborg bygger mest på åpenhet, noe som har vært en ganske sterk tradisjon her i hvert fall de siste 20 årene. Ser man på reaksjonene på når spesielt In Flames slapp sine første to-tre skiver ble det en utrolig kontrovers bare fordi de inneholdt melodier og akustiske gitarer, noe som absolutt ikke var greit på den tiden og som skapte en ren krig faktisk. Noen år senere kom Hammerfall som da var enda verre i enkeltes øyne, spesielt når det begynte å gå bra for dem. Men et sted i ettertid har dette åpnet øynene til folk når det gjelder nyskapning og kontroverser i metallen her i Göteborg, så mye takket være det har vi i prinsipp stort sett alltid blitt tatt godt imot her.
Les et lengre intervju med Amaranthe i vårt siste nummer som du finner i hylla på Narvesen!