Spinefarm Records
Amaranthe er ute med sitt fjerde album, på drøye fem år. Ganske så produktivt av denne svenske hitmaskinen. For det skal de ha; de tør å lage popmetall med gode melodier og særs fengende refreng. Hvis du blander 90-tallets dancemusikk à la E-Type med nymetall får du Amaranthes popmetall anno 2016. Dagens popmusikk hadde definitivt vært mer interessant med hyppigere innslag av gitarer i det ellers så datadominerte landskapet, hvilket Amaranthe her beviser.
Albumet har fått navnet «Maximalism» av den enkle grunn at de ville maksimere alt de er influert av. Det kan man vel si de har lykkes med – her er det mye av det meste. De åpner friskt med ett av albumets sterkeste spor, «Maximize», med en intro som drar deg rett tilbake til 90-tallet. Den påfølgende «Boomerang» starter der den forrige slutter, og i et uoppmerksomt øyeblikk får du kanskje ikke med deg at de har begynt på en ny låt. Første singel fra albumet heter «That Song» – en sang som har hentet tydelig inspirasjon fra Queens «We Will Rock You». En litt annerledes Amaranthe-låt, dette er mer pop enn metall, men likevel et hyggelig innslag. Dog kan det jo diskuteres hvorvidt det er innafor å stjele såpass mye.
Et annet høydepunkt er gladlåta «On The Rocks», som festet seg best etter første gjennomlytting. Etterfulgt av den relativt softe «Limitless». Avslutningssporet “Endlessly” høres ut som en hybrid av Within Temptation og Celine Dion. En ballade hvor Elize Ryd virkelig får vist at det bor en stor stemme i en ellers liten kropp. Generelt synes jeg Elize har fått større plass på denne skiva enn tidligere, i hvert fall kommer vokalprestasjonene tydeligere frem her. Eller kanskje hun bare har blitt bedre med årene. Hun kan såvisst hevde seg i toppen blant kvinnelige metallvokalister som Sharon den Adel, Tarja, Floor Jansen, Simone Simons og Cristina Scabbia.
Det som trekker noe ned på helhetsinntrykket, og karakteren, er at mange av låtene glir litt i hverandre, og at skiva mangler substans. Jeg antar at Amaranthe masseproduserer musikk for å heller komme seg ut på veien hvor de trives aller best. Det er lite trolig at jeg fortsatt hører på denne plata om ti år, faktisk er den ganske lett å gå lei. Men dette er musikk som mest sannsynlig ikke er laget med det som formål, det er musikk for nåtiden, hvis hovedoppgave er å få deg i godt humør. Og det får de til. Du kan trygt sette på “Maximalism” på neste fest.
4,5/6 | Marianne Lauritzen
Utgivelsesdato: 21.10.2016