Onsdag 28. februar 2024
Når svenske Amaranthe, er ute på ny turné og har med seg både britiske Dragonforce og moldoviske Infected Rain til et utsolgt Sentrum Scene, er NRM selvfølgelig på plass for å sjekke ut det nye sceneshowet og dele opplevelsen.
Første band ut var moldoviske Infected Rain. Dette var et band som var nytt for meg, og umiddelbart tenkte jeg at dette var et rart valg av supportband på en kveld som dette. Personlig er jeg ikke fan av musikk som hovedsaklig består av growling, men jeg må likevel si at Elena «Lena Scissorhands» Cataraga imponerte med teknikk og variasjon på vokal. Hun er utvilsomt en sterk vokalist, hun er kul og hun er unik. Likevel var det gitarist Vadim «Vidick» Ojog som stjal showet, for makan til energibombe skal man lete lenge etter! Det kan hende det handler om plassering – som alltid på Sentrum Scene blir jeg plassert på galleriet, men for min del var lydbildet dominert av bass og trommer. Dette gjorde det svært vanskelig å skjelne teksten og lyden ble veldig grøtete. Selv om det var utsolgt og Sentrum Scene var full av ivrige metalfans, var energien heller slapp og uengasjert. 4/6
Neste band på scenen var britiske Dragonforce, og etter 25 år holder de i aller høyeste grad fremdeles koken. Lysshowet dere var imponerende, og på hver side av scenen hadde de plassert to store arkademaskiner som viste bilder fra gamle arkadespill – tro til bandets inspirasjon hentet fra spillmusikkens verden. Jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet for Dragonforce, for disse musikerne vet hva de driver med. Det er nostalgisk, det er rått og det er helt usannsynlig kult. Marc Hudson kjører på med sin rene vokal, og imponerende høye toner. Gitaristene Herman Li og Sam Tothman er helt rå, både når de spiller med bandet og når de drar på med ekstreme gitarsoloer i det sedvanlige høye tempoet Dragonforce holder gjennom hele konserten. Med seg på turnéen har de også Alicia Vigil på bass, som uanstrengt sklir rett inn gjengen. Og Gee Anzalone? For en enestående trommis! De lagde en real fest på scenen med sitt høye tempo og unike energi fra første sekund, og det hersket liten tvil om at de hadde mange entusiastiske fans i salen som underveis sørget for både mosh og circle pit på gulvet. Dragonforce er et band som demonstrerer sjangeren power metal på sitt beste, og jeg setter virkelig pris hvordan musikken henter frem kjære barndomsminner fra tiden med de første spillkonsollene. 5/6
I forbindelse med albumet «The Catalyst» som ble sluppet den 26. februar, var det endelig tid for en ny turné for svenske Amaranthe. På forhånd hadde Olof Mörck teaset et helt nytt sceneshow og gitt meg store forventninger til kveldens headliner.
Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, for Amaranthe er et helt fantastisk band som må oppleves live. De har intet mindre enn tre vokalister; Elize Ryd med sin delikate og samtidig kraftfulle kvinnelige vokal, Nils Molin med sin rene og klassiske power metal vokal, og Mikael Sehlin som bandets nye growler – som erstatning for Henrik Englund Wilhelmson som forlot bandet i 2022. Det er ingen tvil om at samtlige tre er fantastiske vokalister, men sammen skaper de tre en dynamikk, balanse og sound som er helt unik for dette bandet. Morten Løwe Sørensen, Amaranthes varierte og svært dyktige trommis, leverer trøkk og sjel, og dette gir dette meg rett og slett gåsehud av den beste sorten. Det går heller ikke an å la være å nevne Olof Mörck som drar deilige gitarsoloer ut av ermet, og Johan Andreassen som bidrar med bass som treffer meg midt i sjela.
Både lys- og sceneshow var mer avansert og visuelt enn det vi har sett fra Amaranthe tidligere. Det gjenspeilte det noe futuristiske temaet deres og bidro til en mer komplett følelse. Men igjen, fordi jeg satt på galleriet ble jeg flere ganger blendet av de sterkeste lysene.
Med seg hadde de selvsagt noen låter fra det nye albumet, blant annet «Damnation Flame», tittelsporet «The Catalyst» og «Re-Vision», men også eldre låter fra de fleste, om ikke alle, albumene de har gitt ut. Da Elize Ryd dro i gang en akustisk versjon av «Amaranthine» var det ikke fritt for at undertegnede ble smått emosjonell og måtte skynde seg å tørke vekk en tåre eller tre før noen la merke til det. Låta «Crystalline» viser det nydelig samspillet mellom Ryd og Molin, og lar Ryd skinne litt ekstra – og la meg for all del understreke at Ryd skinner uansett hva hun gjør! Etter å levert et solid sceneshow med hele 17 slagkraftige låter, avsluttet de kvelden med «Drop Dead Cynical» fra albumet «Massive Addictive» til massiv trampeklapp fra publikum. En verdig avslutning på en helt perfekt kveld. 5,5/6
Tekst: Shamini Thevarajah
Foto: Anne-Marie Forker