Mandag 24. juli 2017
Det er bare ett år siden legenden (og det er ikke et uttrykk vi strør om oss!) Alice Cooper sist besøkte Norge og Tons Of Rock, og to år siden forrige Oslo-besøk på samme scene, men det ble fortjent nok fulle hus på Sentrum Scene til tross for at det var en mandags kveld i fellesferien. Cooper og hans eminente band har hatt to hele fridager i hovedstaden etter en suksessfull opptreden på Buktafestivalen i Tromsø, og de fem musikerne i bandet hans benyttet anledningen til å ta en uformell og festlig konsert på Hard Rock Cafe kvelden i forveien, hvor de delte på mikrofonen og dro igjennom låter av The Ramones, Motörhead, Cheap Trick og selvsagt et par Cooper-klassikere.
Når Alice Cooper skal på scenen, er det alltid en velsignet tidlig start – selv om det er svært uvant å dra på rockekonsert og likevel kunne være hjemme til 22:00! Og 20:00 braker det løs med det som uten tvil er kveldens svakeste låt, tittelsporet fra «Brutal Planet», mens sjefen sjøl entrer scenen under en foss av gnistrende pyro. Mannen har blitt 69 år gammel, men er stadig en enorm scenepersonlighet som det er umulig å ta øynene fra, og han har publikum rundt lillefingeren fra første sekund. Hvor gammel han er, er egentlig irrelevant – den karismatiske Alice-figuren er like tidløs som Dracula.
Et par gamle klassikere i form av «No More Mr Nice Guy» og «Under My Wheels» følger, før den litt mer tilfeldige fansen blir satt ut av tre forholdsvis obskure låter på rappen. «Lost In America» har riktignok blitt spilt jevnt og trutt siden den kom ut i 1994, men det er desto morsommere at han på denne turneen har plukket frem herlige «Pain» fra «Flush The Fashion», som ikke har blitt fremført på 35 år. Vi får også gode gamle «He’s Back (The Man Behind The Mask)» i en atskillig mer rocka versjon enn den synthtunge orginalen på «Constrictor» – dette er en låt som Cooper nær sagt alltid spiller i Norge og Sverige, men sjelden i andre territorier.
Det var uventet lite av det klassiske materialet fra 70-tallet denne gang – den alltid velkomne «Billion Dollar Babies» ble denne gang etterfulgt av obskure «The World Needs Guts» fra 1986, «Woman Of Mass Distraction» fra 2005, og monsterhiten «Poison» fra 1989 som fikk kveldens største brøl fra publikum. (Forresten folkens, ta en rask lytt på introen til «Encircled» av John Waite fra 1986…)
For hardcorefansen som har sett Cooper et tosifret antall ganger, kom kveldens indrefilet midtveis i konserten, med en sjelden fremføring av hele «Halo Of Flies» fra «Killer», hvor bandet fikk sjansen til å vise seg frem. (Gitarist Ryan Roxie og bassist Chuck Garric er de to musikerne som har spilt lengst med Alice Cooper noensinne, trommis Glen Sobels solo viste at her har Cooper kanskje den teknisk dyktigste trommisen han noensinne har hatt, gitarist Tommy Henriksen («from Oslo, Norway!!» – løgn, Alice!) har blitt en viktig låtskrivingspartner for Cooper, og Nita Stauss er ikke bare en gnistrende gitarist og den mest livlige på scenen – hun er også fullstendig til å spise opp, og estimert 93,6% av publikum forlot Sentrum denne kvelden dypt og ulykkelig forelsket i den blonde 30-åringen fra Los Angeles. Bandet har hatt flere måneders pause før Tromsø tre dager tidligere, og hatt fridager i Oslo siden, og det er tydelig at Alice Coopers stemme har hatt godt av det – han synger knallbra denne kvelden.)
Herifra og ut er det fullt show hele veien – en Alice i blodflekket labfrakk forvandles til et fire meter høyt monster under «Feed My Frankenstein», før han slenger rundt på sin steindøde elskerinne i «Cold Ethyl». (Ganske ironisk at den nå kristne Cooper har skippet låter som «Bed Of Nails» fordi han ikke lenger kunne stå inne for den seksualiserte teksten, men å ha TO låter i showet om å pule lik er helt OK.) Kveldens eneste ballade er «Only Women Bleed», hvor Coopers kone gjennom 40 år, Sheryl, er rekvisitt – Sheryl har siden starten vært danser og koreograf for showet. Den nye og strålende skiva «Paranormal» er ute 28. juli, og fra den fikk vi servert smakebiten «Paranoiac Personality», fremført denne kvelden for kun andre gang – Tromsø fikk premieren, hæstpeisan.
Den maniske sykepleieren i Sheryls skikkelse får Alice i tvangstrøya til «Ballad Of Dwight Fry», og giljotinen kjøres frem til den tradisjonelle halshoggingen mens bandet kjører korte instrumentalversjoner av «Killer» og «I Love The Dead». Oppstandelsen er et faktum under avsluttende «I’m Eighteen» (og personlig er vi ikke i tvil om at Alice Cooper om elleve år fortsatt står på scenen og kauker ‘I’m eighty, and I don’t know where I am, eighty!‘) Ekstranummeret er selvsagt «School’s Out» med Cooper i flosshatten, og dusinvis av digre ballonger fylt med glitterkonfetti kastes ut i salen. Mot slutten innflettes også et vers og refreng fra Pink Floyds «Another Brick In The Wall» før de går tilbake til «School’s Out».
Et Alice Cooper-show er like mye karneval som det er rockekonsert, det er Broadway-kabaret fra sykeste helvete og et frydefyllt skrekkabinett hvor alt er nøye koreografert og perfekt satt sammen. Og uansett hva du måtte mene om låtene eller stemmen til Cooper selv, så kan ingen nekte for at dette er særdeles underholdende. Cooper er backet av kanskje det beste bandet han noen gang har hatt i ryggen, og leverer varene så til de grader – jeg nekter å tro at noen surpeiser gikk skuffet ut fra Sentrum Scene denne varme julikvelden. Skal man flisespikke, kan man alltids pirke på at vi ikke fikk «Elected», «Is It My Body», «Welcome To My Nightmare», «Desperado» eller «Steven» denne gang, men for oss som har sett Alice noen ganger, var det bare forfriskende at han varierte litt og ikke bare kjørte den samme hitparaden nok en gang, og at han har droppet alle coverlåtene fra forrige besøk. Alt i alt en strålende aften, tror kanskje ikke jeg har sett ham i bedre slag!
Har vi intervju med Alice Cooper i neste nummer, spør du? Klart vi har. Hva tar du oss for? (Les det her!)
5,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
