Mandag 16. oktober 2017
De bydde opp til fest, australierne, på denne tidlige høstkvelden i Oslo by – og meldingene om et tilnærmet utsolgt Rockefeller kunne vise til at Oslofolket ikke lot seg be to ganger. En vegg av Marshall-amper hintet til en rockekveld av god, gammel klasse og når allsangen runget over lokalet allerede under pausemusikken før de gikk på kunne man tidlig stadfeste at dette kom til å bli en særdeles artig kveld på jobb. Fotnote; Det er slettes ikke bare Queen som kan rocke publikum uten å være til stede – Iron Maiden klarer det fint de og.
Den klassiske temaintroen til Terminator 2 startet showet, og idet gjengen entret scenen så de seg aldri tilbake. Energien var til å ta og føle på fra første takt på «Ready To Rock», og den energien mistet de ikke et eneste sekund i løpet av den temmelig nøyaktig halvannen times lange konserten. At Oslo var klare for rock hersket det heller ingen tvil om. «I’m Going To Hell For This» fortsatte deretter, og selv om det skulle medføre riktighet tror jeg ikke det var en eneste sjel til stede som ikke syntes det var en grei pris å betale for kvelden. Vi får i så fall i det minste bra selskap.
Vokalist og sjef Joel O’Keefe er et imponerende naturlig midtpunkt og løste sitt frontfiguransvar med enorm selvtillit, samtidig som han oppriktig virket ydmyk og takknemlig for alle som satte av kvelden for å bivåne bandet hans – noe han ga klart uttrykk for flere ganger i løpet av kvelden. At mannen i tillegg virket å være et utømmelig energibatteri da han løp rundt på scenen eller blant publikum, løp opp og spilte solo fra galleriet over publikum, eller smalt ølbokser mot skallen til det sprutet, bidro til at det er beint fram umulig å ikke like mannen. Legg til en meget samspilt gjeng i bakgrunnen som ga oss en vegg av lyd og vi var i mål allerede der.
Tidlig ble det klart at det ikke skulle brukes mye tid på dill og dall mellom låtene, kun små fraser her og der ble brukt for å opprettholde publikumskontakten. Her skulle det nemlig rockes, og da var det ikke tid til fjas. Vi fikk servert låter fra samtlige album hvor flesteparten naturlig nok stammet fra ferskeste «Breaking Outta Hell», og de fremmøtte sang villig med på det aller meste som ble fremført.
Må også nevnes at jeg ikke kan huske sist gang jeg så crowdsurfing under en konsert, og jeg har aldri noensinne sett noen crowdsurfe med krykker før, men denne kvelden bød på begge deler opptil flere ganger. Den bød også på lighterhav under «Bottom Of The Well», frekke røykbomber under «Breaking Outta Hell» og verdens triveligste circlepit under avslutteren «Runnin’ Wild».
Ellers var det fint lite staffasje rundt konserten, hovedfokuset lå på bandet som oste stor selvtillit med et solid glimt i øyet hele kvelden igjennom, foruten Lemmy-hyllesten «All For Rock ‘N Roll» hvor Joel under et nedtonet midtparti blandet en Lemmy-drink til bandet til ære for sjefen sjøl, til stor jubel fra salen. Et meget enkelt men effektivt grep. Samme kan sies om å dele ut gratis øl til enkelte av de fremmøtte – en garantert suksess blant øltørste nordmenn.
Airbourne skal ikke redde verden, ei heller finne opp kruttet på nytt. Airbourne skal bare rocke, og det var nettopp det de gjorde så det sang etter på Rockefeller denne tidlige høstkvelden. Når publikum i tillegg spilte så til de grader på lag og samtlige til stede, band og skribent inkludert, forlot stedet flere hakk gladere enn da de kom er det bare å takke og bukke for en helt rå konsertaften.
5,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen
