Nuclear Blast
Så var det de tyske legenders tur til å returnere med deres 15. utgivelse, og den første med nykomlingene Uwe Lulis og Cristopher Williams – henholdsvis på gitar og trommer. Hvordan låter så de evigunge herrer Wolf Hoffmann og Peter Baltes samt «han nye» vokalisten Mark Tornillo i samsvar med unggutta?
Friskt og fett! Allerede fra første sekund i åpningssporet «Die By The Sword» smeller det, og etter en storslagen start setter det i gang med et knalltøft riff av godt gammelt Wolf-merke og trommene dundrer i gang. Ikke voldsomt nyskapende eller originalt, og tvilerne hører allerede her om resten av skiva er noe for dem eller ikke. For oss andre er det bare å sette i gang nakke og fot for dette svinger som en nysmurt huske. Et kult refreng gir låta et ekstra løft komplett med storslagen rockekoring, og soloene til Hoffmann er akkurat like kule som de skal være. Jeg måtte riktignok jobbe for å komme over en litt i overkant harry tittel, men pyttsann – band fra 80-tallet har lov.
Neste spor ut; «Hole In The Head» følger opp fresk riffing med fengende refreng og fete soloer og er en finfin oppfølger. «I need you like a hole in the head» er jeg sikker på at jeg har hørt før et sted, men så får bare være. Et lite nikk til klassiske toneringer som vi er vant med fra gamle Accept-dager får vi også i oppbygningen til soloen og da er vi i mål. Får forresten litt Megadeth-vibber à la 1992 av denne, uten at jeg helt vet hvorfor.
Tittelsporet setter opp tempoet en smule og følger den ganske så vanlige «vers-bridge-vers-bridge-refreng»-oppbygningen, men duoen Hoffmann og Baltes har en måte å arrangere litt smådetaljer her og der så det ikke føles repetativt allikevel. Kanskje fordi bridgen låter større enn refrenget for en gangs skyld? Her må jeg gi et lite nikk til Christopher Williams, for han spiller som en helt der han holder seg til det enkle stort sett, men nøler heller ikke med litt briefing i kledelige doser her og der og det låter gull sammen med resten av bandet.
Og det bringer oss til første singelvalg «Koolaid». Et soloriff som snytt ut av hvilken som helst klassisk Accept-låt starter før resten av bandet kicker inn med det som må være det aller mest fengende partiet på hele sulamitten. Resten av låta er som en slags sammenslåing av gamle gode «Balls To The Walls» med en liten dæsj «Smoke On The Water» og handler om en sekt som ble massemyrdet av giftig Koolaid. Knall låt og et meget forståelig singelvalg.
«No Regrets» gir oss skivas skeiveste taktskifte som egentlig ikke er et skifte i det hele tatt, men føles sånn med en meget frekk bruk av synkopering under verset. Veldig kult og gir en ekstra schwung over en til nå top-notch skive. Ellers følger den sporet til forgjengerne med en liten dæsj dobbelpedal som gjør seg godt til thrash-riffinga. En kort tostemt solo som Metallica har sikla etter å få til siden 1988 gjør at denne kanskje er favoritten min på hele «The Rise Of Chaos», og det er godt gjort.
Men så er det tid for den første nedturen etter en eneste lang opptur, og det er sutrete «Analog Man». Denne høres det faktisk ut som de har skrevet over «Balls To The Walls», og den låta har de jo som kjent allerede gjort. Teksten om analog mot digital har man også hørt nok ganger nå. Neste.
De retter seg noe voldsomt opp igjen allerede på neste spor med Iron Maidenske «What’s Done Is Done» og allerede der er vi vel i mål hva kvalitet gjelder. Skivas fineste refreng byr de på, og et nytt lite nikk til klassiske inspirasjoner får vi også i løpet av en akkurat passe lang gitarsolo. Herlig klassisk heavy metal avslutter nok en innertier av en låt og nå begynner terningkastet å bli overraskende høyt for et såpass rutinert band i 2017.
«World’s Colliding» som forsetter feng-o-ramaet med riffing og storslagne refreng ispedd enda mer tostemt gitar med klassisk nikk gjør at Accept låter akkurat som de skal. Ikke noen overraskelser eller direkte høydepunkter, men absolutt ikke en nedtur i forhold til resten av skiva heller. Det samme kan også sies om «Carry The Weight». Langt ifra en filler, men mangler kanskje det lille ekstra til å bli en skikkelig killer.
Tungrockeren «Race To Extinction» får æren av å avslutte ballet, og det er omsider på tide å la ben og nakke få hvile. Samme mal som resten av skiva der en herlig bridge etter soloen løfter låta der de to forrige manglet nettopp dette som nevnt, og vi er tilbake dit resten av albumet ligger. Kanonskive!
Lar du deg som meg rives med venter det en litt i underkant av en time gullegøtt heavy/thrash-metall av godt gammelt merke som gir deg en ustoppelig gyngefot. Mark Tornillo, som jeg synes blir i overkant skrikete live, låter som en kule på disk og passer meget godt til musikken som presenteres. De gamle herrer ispedd en dæsj ungdommelig kraft kan virkelig si seg stolte over jobben de har gjort og klappe seg på skulderen over sluttproduktet. Det er ikke mye nytt eller revolusjonerende på «The Rise Of Chaos», men det er Accept for filleren! De har bare en ting de skal gjøre; Nemlig lage fet tung metall med en dose thrash og det har de virkelig fått til. Diehards-fansen må jo gå bananas ellers så skjønner jeg ingenting. For dette kommer nemlig fra en som ikke var spesielt stor tilhenger av Accept og falt av allerede på tidlig 90-tall.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 04.08.2017