Mandag 25. oktober 2024
Jeg skal ærlig innrømme at skuffelsen var stor da Peter Baltes forsvant ut av bandet i 2018, og ifølge Hoffmann fordi han trengte en forandring. Vel, han fant tilbake til Udo Dirkschneider i fjor, og snart skal de på europaturné med “Balls To The Wall”, så mulig gresset faktisk er grønnere på den andre siden. Fansen får uansett i både pose og sekk, men en skikkelig gjenforening hadde ikke skadet, spør du meg, selv om det er heller tvilsomt med to alfahanner som støtt og stadig går i strupen på hverandre i diverse intervjuer.
At Accept fortsatt har en ivrig fanskare her til lands er det overhodet ingen tvil om. Det var trangt om plassen på Rockefeller denne kvelden for å si det slik. Men å stå som sild i tønne la definitivt ingen demper på stemningen, og det er klart at å kjøre “Restless and Wild” tidlig i settet er taktisk klokt. Og det låt helt kanon. Vokalist, Mark Tornillo, som nå ved siden av Hoffmann er det lengslevende medlemmet, synger fortsatt med energisk råskap og har en sterk tilstedeværelse på scenen. Han gjør ikke skam på klassikerne, og “Breaker” svingte som pokker. Og det var en god blanding av gamle svisker og nyere låter vi fikk servert denne mandagskvelden. Blant annet fikk vi oppleve fire nye låter fra bandets siste skive “Humanoid”, hvorav “Straight Up Jack” virkelig var en fryd å høre med Tornillo i sitt ess. Hvis Brian Johnson må legge inn årene så trenger ikke AC/DC å lete lenge etter en erstatter.
Settlista bestod som sagt av en god blanding av nytt og gammelt, og er det mulig å bli lei av “Metal Heart”, “Midnight Mover”, “Balls to the Wall” og “Fast as a Shark”? Nei! Får du ikke lyst til å spille luftgitar av disse, så er det noe alvorlig galt med deg.
Maskineriet Accept dampet godt denne kvelden, og trommis, Christopher Williams, fortjener også hederlig omtale. Han gjør det enkelt, men dødelig effektivt og ikke minst stødig. Ros også til lydmannen for god balanse og dynamikk i lydbildet. Trommer og bass skal høres, og det var deilig å høre rytmeseksjonen slå i brystkassa. Men så var det hovedpersonen selv da, selveste Wolf Hoffmann. Det er ikke så mye annet å si enn at han eide scenen. Han innehar en naturlig autoritet og blir blikkfanget uansett hvordan man vrir og vender på det. Rett og slett fordi det som kommer ut av gitaren låter så infernalskt fett. Det enkle er ofte det beste, men det er slett ikke enkelt. Det bare ser og høres sånn ut. Hoffmann er definisjonen på den ultimate heavy metal gitaristen.
En annen ting Accept også tar på rammeste alvor er sceneriggen, noe som i mine øyne hever opplevelsen ved enhver Accept-konsert. Du trenger ikke blåse av et halvt statsbudsjett for at det skal se tøft ut, noe “Humanoid-rigget” er en bekreftelse på. En perfekt ramme i mine øyne, og fenomenal lyssetting gjorde også sitt til at den visuelle opplevelsen ble komplett.
Jeg har tilgode å ha en dårlig Accept-opplevelse, live altså, men undertegnede skal ærlig innrømme at forventningene var lave i forkant. Det er noe med å se et av dine favorittband svinne hen og det er nok av kjipe eksempler på band hvor det kun er et originalmedlem igjen. Noe som ikke alltid er like positivt, men i Accept sitt tilfelle er det kanskje den viktigste igjen, nemlig Hoffmann. Det skal man ikke undervurdere, og når resten av bandet fungerer slik de gjorde denne kvelden er det lett å glemme og bare la seg rive med. Det gjorde også publikum til gangs som skapte godt med liv og ga Accept den beste tilbakemeldingen et band kan få på scenen, nemlig topp stemning, allsang, høy luftgitarfaktor og hæla i taket.
Kort oppsummert ble det nok en parademarsj og maktdemonstrasjon med det tyske lokomotivet og med lokfører Hoffmann i toppform. Så er det bare å se frem mot Dirkschneider i mars på samme sted. Klarer de å overgå dette? La oss håpe det! 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker
