Provogue / Mascot Label Group
Kun 18 år gammel er han, den nye gitarhelten fra Oxford, England. Men sin unge alder til tross så har han allerede opparbeidet seg en solid live-erfaring etter å ha underholdt på diverse pubber og utesteder i hjembyen fra så tidlig som i 11-årsalderen. Og nå er det da tid for å presentere seg for platepublikummet.
Skiva starter med den ganske så upbeate «All The Right Moves», som umiddelbart sender mine tanker i retning The Black Crowes. Det er i hvert fall store doser klassisk rock i gata Americana det dreier seg om her, det er det ingen tvil om. Neste to spor; «Down» og «Medicine Man» er klare nikk til riktig gamle dagers ZZ Top, altså før trommemaskinen gjorde sitt innpass. Fine rockere med bra driv begge to, sistnevnte hviler også solid på gamleguttas gamle «Whiskey’n Mama» – som overhodet ikke gjør noen ting. Vi går deretter inn i en låt som kunne sklidd rett inn i hvilken som helst Sons Of Anarchy-episode, «Falling Down», startende med en tung akustisk bottleslide og har en herlig dynamikk. Denne etterfølges av et av i mine øyne albumets sterkeste spor; «Just One Question» – en nydelig bluesballade som snytt ut av nesa på Gary Moore. Tar vi med «Against The Grain» og så har vi nevnt samtlige seks første spor hvor alle som en både lever sitt eget liv og ligger i kategorien bra.
For etter disse blir det brått kjedelig og ensformig. «That’s Not Me», «Try» og «Spin The Bottle» er alle låter som blir fryktelig repetative og kjedelige og gjør at «Cut Against The Grain» ikke blir den knalldebuten det hørtes ut som på første halvdel. «Try» høres sågar ut som et uinspirert Rolling Stones som covrer «The Rose», hvor ingen av dem hverken symboliserer favorittband eller favorittlåt. Gjesp. Men så tar det seg litt opp igjen med «Sun’s Gonna Shine» som hviler seg på et solid og tøft bottleslide-riff, og avslutningen «No Matter What The Cost», rett og slett en rolig og avmælt akustisk låt med et bra refreng.
Det største problemet hele skiva igjennom er den litt trøtte og daffe vokalen til Aaron. En liten dæsj innlevelse hadde gitt samtlige låter mer liv, og det er her hans hemsko ligger. Gitararbeidet er det absolutt ingenting å utsette på, og etter et par år som plateartist tenker jeg han finpusser låtskrivingen enda ytterligere også.
3,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 20.01.2017