Tons Of Rock 2018

For femte året på rad ble det arrangert festival på Fredriksten Festning, og det manglet virkelig ikke på storheter for å sette glans på femårsjubilanten. Et ruskete regnvær det meste av festivalen gjorde sitt beste for å dempe festen, uten å lykkes bortsett fra under et par konserter hvor det burde ha vært flere tilskuere. 

 

ONSDAG 20. JUNI

GIRLSCHOOL
Imponerende energi fra de aldrende damene fra festningen. Med stor selvtillit åpnet de festivalen med stil, og igjennom settet fikk vi knall rock levert med bred benføring. Alltid gøy å se damer rocke, ekstra gøy å se eldre damer rocke. Og når vi fikk store deler av klassikeren «Demolition» live i tillegg til den obligatoriske avslutteren «Emergency» vil jeg si at de trygt kunne klappe seg på skuldrene over en god dag på jobb. 4/6 | Sven O. Skulbørstad


Exodus

EXODUS
Litt ullen lyd i starten ødela litt til å begynne med, men heldigvis bedret dette seg etter en liten stund. Det var bra med folk for å se thrashlegendene, deriblant et par i banankostyme som vokalist Steve Souza kommenterte i fra scenen. Og helt riktig; Det var fantastisk morsomt å se bananer i moshpit’en. Publikum ga god respons på et band som beviste hvorfor de blir regnet som de største bak de fire største. En bra miks av bandets enormt lange karriere ble servert, der hovedfokuset ikke overraskende lå på «Bonded By Blood». Tight spilt, bra lyd etter hvert og et publikum på lag med bandet og det er egentlig alt som skal til for en bra konsert. 4,5/6 | Sven O. Skulbørstad


Arch Enemy

ARCH ENEMY
Her hadde det fylt seg nesten helt opp foran scenen så det var klart at Halden var klare for svenskene. Lyden var helt krystallklar og bandet låt som en million helt fra start. Spent på hvordan «nykomlingen» Alissa White-Gluz skulle klare jobben etter ikke ukjente Angela Gossow, men hun gjorde jobben prikkfritt i mine øyne. Minst like imponerende stemmekraft som forgjengeren, og løste frontfigurbiten til gagns. Legg til et ekstremt teknisk band med ganske så episke låter så ble dette rett og slett en av årets konserter på festivalen. De nevnte de kommer til Norge litt i sjeldneste laget, men lovte på tro og ære at de skulle endre på det. Litt yr i været passet godt til musikken, og det endte med en ren maktdemonstrasjon av en melodisk døds-suksess. 5/6 | Sven O. Skulbørstad


Wardruna

WARDRUNA
Det var på tide med litt viking, og Wardruna satte en stemning foran et temmelig fullt telt rett etter nedsablingen Arch Enemy akkurat hadde bedrevet med som gjorde seg veldig bra. Spesielt med et band av denne typen som ikke har intro, men idet gjengen gikk på til stormende jubel og satte igang sin merkelige men mektige musikk så de seg ikke tilbake. Skal sies at jeg personlig synes musikken blir litt vel ensformig i lengden, men de gjør uansett greiene sine meget, meget bra. Faklene i forkant av scenen bidro til stemningen, og alt i alt var det en meget bra levering av nordmennene. 4/6 | Sven O. Skulbørstad


Ozzy Osbourne

OZZY OSBOURNE
Etter noen mildt sagt middels anmeldelser fra konserten på Sweden Rock var det med stor skepsis undertegnede tasset opp mot hovedscenen for å bevitne legenden for en aller siste gang. Den skepsisen ble imidlertid meget tidlig blåst bort, for gud hjelpes for en konsert! Lyden var knall, bandet fantastisk – og han sang til og med ganske så bra også, i tillegg til å være den showmannen han alltid har vært. Vi fikk de fleste klassikerne hans på rekke og rad, i tillegg til et par Sabbath-klassikere, nemlig «War Pigs» og «Paranoid». Men vel så viktig ingrediens som sjefen sjøl var Zakk Wylde. De to har en kjemi få andre forunt, og når Ozzy måtte ha litt pause midtveis tok Zakk fullstendig over showet og gjorde det til gagns. En litt for lang trommesolo i etterkant gjorde heller ingenting da man vet at legenden sitter bak scenen med oksygentilførsel, for stort mer er det faktisk ikke mulig å gi. Høydepunktene kom på rams, og «Mr. Crowley», «No More Tears» og «Crazy Train» i tillegg til Black Sabbath-låtene var rene innertiere fra Ozzy & Co. Jo, og ekstranummeret «Mama, I’m Coming Home» med antageligvis festivalens største allsang og den selvfølgelige «Paranoid» helt sist. Hurra, og tusen hjertelig takk Ozzy – du vil bli høyst savnet. 5,5/6 | Sven O. Skulbørstad


Audrey Horne

AUDREY HORNE
Bergenserne fikk den ærefulle oppgaven å runde av festivalens første dag, på teltscenen. Det så en stund ut som om hele festningen var på tur hjemover etter Ozzys fantastiske levering på hovedscenen, men jaggu ble det ikke stappfullt i teltet også. Godt å se at så mange hadde vett nok til å få med seg ett av Norges beste liveband sånn helt på tampen av kvelden. Og atter en gang beviste de hvorfor de fortjener den tittelen. Fra første tone i «This Is War» til de satte punktum med «Redemption Blues» fikk vi servert øs pøs rock’n’roll ispedd store mengder spilleglede og showing. Som Toschie så fint introduserte låt nummer to, «Blackout», med: «Var Ozzy bra? Vi har tenkt å være bittelitt bedre». Og det var ingenting å utsette på den innsatsen. Deretter fulgte en aldri så liten hitparade med «Youngblood», «Pretty Little Sunshine» og «Out Of The City», til stor glede for publikum som også var i storslag. Dernest fulgte en periode med fire låter fra deres nyeste plate «Blackout»; «Midnight Man», «Light Your Way», «California» og «Rose Alley». «Blaze Of Ashes» trigget begge gitaristene, Arve Isdahl og Thomas Tofthagen, til å hoppe ned til publikum og briljere med gitarene midt i folkemengden. Samspillet mellom disse to gutta er nettopp noe av det som er med på å gjøre bandet unikt. Under «Waiting For The Night» dro bassist Espen Lien publikum med på allsang, mens det var Toschie sin tur til å ta seg en runde nede i salen. Audrey Horne vet å invitere publikum med på festen. Rett og slett latterlig fett, og en superb avslutning på en strålende førstekveld på festningen. 5/6 | Marianne Lauritzen

 

TORSDAG 21. JUNI

CARACH ANGREN
Skrekkbandet fra Nederland hadde flaks med været, for et ekstremt regnvær over festningen i det de gikk på bidro nok til en del tilskuere ekstra. Og godt var det, for de leverte en konsert av rang og fikk høyst sannsynlig et par fans til i løpet av konserten. Litt merkelig å se et metallband uten bassist, men allikevel bidro nok det til litt ekstra særpreg også. Lyden var krystallklar konserten igjennom, og det teatralske aspektet ved bandet gjorde seg meget godt til pøsregnet utenfor. 4/6 | Sven O. Skulbørstad


Gothminister

GOTHMINISTER
Det regnet og regnet, så teltet var plassen å være på – og godt var det for da kunne man etter et lite alkoholholdig påfyll få med seg Gothminister. De kjørte ut sin elektroniske metall med stor selvtillit, og publikum likte tydeligvis det de hørte. Fortsatt ingen bassist tilstede, men det trøkket som vanlig bra av gjengen. Veldig teatralske som Carach Angren rett før og det var veldig fint å holde seg tørre til disse to i hver sin ende av ekstremitets-skalaen. Litt vel mye Rammstein i mine øyne, men vel spilt for all del. 3,5/6 | Sven O. Skulbørstad


At The Gates

AT THE GATES
Det er visse band man trosser møkkavær for å se, og svenske At The Gates er absolutt en av dem. En av opphavsmennene bak Gøteborgs-metallen jeg setter meget høyt, og kjent for å levere hver eneste gang. Dessverre var det ganske tynt i publikum på grunn av det nevnte møkkaværet, men det så ikke ut til å plage bandet som ga alt allikevel. Litt befriende å se et rent band etter to band i teltet med forholdsvis drøy bruk av backingtrack, og heldigvis fylte det seg bra opp når regnet tok av en smule. «Slaughter Of The Solu» kommer til å runge i hodet mitt i lang tid, et av høydepunktene mine fra årets strabaser. Som vanlig på Tons Of Rock var det knall lyd, og med publikum på notene i tillegg til et ekstremt tight og velspilt band var dette et av høydepunktene for undertegnede på årets festival. 5/6 | Sven O. Skulbørstad


Abbath

ABBATH
Tons Of Rock kunne annonsere med at Abbath skulle spille sin eneste konsert i Norge i 2018 nettopp på festningen i Halden. Etter fadesen på Inferno i fjor, da Abbath selv gikk av scenen etter bare en halvtime spilt, til tross for at de var headlinere på selveste påskeaften, så jeg frem til å muligens få med meg en hel konsert denne gangen. Dobbelt så langt sett ble det i hvert fall, og vi fikk en time tid med både nyere og eldre materiell. Og mens Abbath spilte «The Rise Of Darkness» kom sola tilbake til Halden, ironisk nok, etter en hittil så regntung dag. Med kun ett soloalbum i sekken ble det nemlig også spilt en del Immortal-låter. Abbath leverte, og publikum crowdsurfet. Og et ekstra pluss for massiv bruk av røykkanoner. 4/6 | Marianne Lauritzen


Witchcraft

WITCHCRAFT
Svenske Witchcraft har ikke spilt live på flere år, og gjenoppsto på årets Tons Of Rock med helt ny besetning. Tilbake står kun frontmann Magnus Pelander, som nå har fått med seg fire norske gutter på laget – hvorav gitarist Jon Vegard Næss og bassist Vegard Liverød begge for tiden er høyaktuelle med progpopbandet Maraton. På settlista fantes låter som «Deconstruction», «No Angel Or Demon», «It’s Not Because Of You», «Democracy» og «Ghosts House». Dette svingte særs bra. Såpass bra at jeg håper det ikke blir altfor lenge til det blir mulig å overvære en klubbkonsert i hovedstaden. 4/6 | Marianne Lauritzen


Alice In Chains

ALICE IN CHAINS
Temmelig nøyaktig åtte år etter at Alice In Chains sist sto på Sentrum Scene i Oslo var de endelig tilbake på norsk jord. Folk sutrer stadig over at Alice In Chains ikke er det samme uten Layne Staley. Nei, det er ikke det, men William DuVall gjør så visst en hederlig innsats som hans tronfølger, og har allerede rukket å få 12 år på baken. At bandet skulle slutte å spille musikken sin live er jo et heller labert alternativ, og Alice In Chains var derfor noe av det undertegnede på forhånd hadde gledet seg mest til under årets festival. Dessverre var ikke lyden helt god. Spesielt i starten, det kom seg heldigvis litt etter hvert, men det var generelt for lav lyd på både gitar og vokal. Noe som gjorde at helhetsinntrykket opplevdes noe tammere enn sist jeg så dem – jeg følte det var mer trøkk i konserten på Sentrum Scene. Når det er sagt så ble vel heller aldri grungen skapt for å fylle store stadionarenaer. Ei heller ble den skapt for store sceneproduksjoner, her var det, som forventet, lite show og låtene i fokus. Settet ble dominert av låter fra det tidligste stadiet av katalogen, nærmere bestemt fra «Facelift» og «Dirt», og det hele ble sparket igang med «Rain When I Die», «Them Bones» og «Dam That River». Den akustiske EPen «Jar Of Flies» var også representert i form av «Nutshell» og «No Excuses» midtveis i settet, hvor DuVall sågar dro frem kassegitaren. Siste del av settet inneholdt de selvfølgelige gromlåtene, innledet av «Man In The Box» med sine særs fete riff. De gode gamle hitene ble avbrutt av den splitter nye låta «The One You Know», som DuVall kunne avsløre var hentet fra den kommende plata som er rett rundt hjørnet. «Would?» og «Rooster» avsluttet selvsagt det hele. Jeg kunne tenkt meg litt mer fres over sistnevnte, men «Would?» veide opp så det holder. Til tross for en noe røten lyd ble dette likevel ett av høydepunktene under årets festival. 4,5/6 | Marianne Lauritzen


W.A.S.P.

W.A.S.P.
W.A.S.P. var en av headlinerne under Tons Of Rocks første leveår, og under årets femårsjubileum var de altså tilbake på festningen. Noe særlig nytt bragte de ikke med seg til Halden denne gangen. Det så ut til å være grei skuring for Blackie Lawless & Co, og vi fikk mer eller mindre det vi kom for (med unntak av «Sleeping In The Fire», og selvfølgelig fikk vi heller ikke nå «Animal (Fuck Like A Beast)» som han har sluttet å spille etter at han ble frelst). De spilte en times tid, og repertoaret var for det meste hentet fra den selvtitulerte debutskiva fra 1984, samt «The Crimson Idol» som de var på 25-årsjubileumsturné med i fjor. «L.O.V.E. Machine» og «Wild Child» var ikke uventet blant publikumsfavorittene. Mot slutten av settet begynte Blackie med den etter hvert sedvanlige messingen sin – om han førte en samtale med seg selv eller høyere makter er ikke godt å si, men oss var det ikke. Samtalen med publikum begrenset seg til den faste prosedyren med å dele inn flokken i to deler for så å oppfordre venstresiden til å synge høyere enn høyresiden under sistelåta «I Wanna Be Somebody». Såpass fast rituale var det at en som sto ved siden av meg faktisk kunne ordrett hva han skulle si. Men publikum var selvsagt med på notene, og allsang ble det. 4/6 | Marianne Lauritzen


Gåte

GÅTE
Jeg syntes det var litt merkelig at Gåte ble henvist til teltscenen og ikke hovedscenen i utgangspunktet, men idet de satte i gang med musikken og lysshowet ble det brått verdens riktigste sted å se de. Gunhild og gjengen var virkelig i storform og er på vei til å spikre seg fast som Norges beste liveband for tiden, om de ikke allerede har gjort det. Frontfiguren synger forsyne meg bedre og bedre for hver gang jeg ser de, mens gitarist Magnus Børmark blir villere og villere – som for eksempel da han klatret opp i lysriggen og kastet gitaren sin ut over publikum. Legg til resten av bandet – som låter som de aldri har gjort noe annet enn å spille sammen og man får faktisk ikke gjort det bedre. Så når høydepunktet på «Margit Hjukse» som vanlig avsluttet settet er dette faktisk den aller beste konserten jeg noensinne har fått med meg av dem, og det er litt av en prestasjon – og samtidig årets klart beste konsert på hele festivalen. 6/6 | Sven O. Skulbørstad

 

FREDAG 22. JUNI


Skambankt

SKAMBANKT
Det som en gang var sidebandet til Kaizers-eks Terje Winterstø Røthing har nå vokst seg opp til hovedscenen på Tons Of Rock, og det er meget fortjent i mine øyne. De entret til tordentrommer over festningen og begynte med sin egen kamplåt «Skambankt» og så seg aldri tilbake. Det fylte seg bra opp foran scenen underveis og et jublende publikum gjorde sitt for å bidra til et bra samspill mellom tilskuere og band. Terje var glad for at de spilte såpass tidlig da de kunne bli med på festen etterpå, og skålte villig vekk mellom låtene. Ellers var det ikke mye kontakt med publikum, men det trengtes ikke heller da de hoppa fra den ene fete låta til den andre. De har vokst seg til å bli et av Norges aller feteste band, og selv om de absolutt låter fint på de rolige låtene er de aller best når de trøkker til. 4,5/6 | Sven O. Skulbørstad


Soulfly

SOULFLY
Etter en kort intro smalt en av årets mange legender i gang en konsert som luktet krutt fra start til slutt. Det er alltid fett å se Max Cavalera, og alderen har ikke satt sine spor på mannen enda da han var enda livligere enn de siste gangene jeg har sett han. Han brukte omtrent hver anledning mellom låtene til å ildne opp publikum og «scream for me Norway» ble hørt temmelig ofte i løpet av den lille timen de hadde til rådighet. Ellers var det pur energi som blåste ut av høyttalerne og den største moshpit’en jeg bevitnet på årets festival. Det var også gøy å høre Max faktisk synge for en gangs skyld, og allsangen lot heller ikke vente på seg. Det eneste lille jeg hadde å utsette var at vi trenger litt Sepultura og altså. Bare litt? 4,5/6 | Sven O. Skulbørstad


Opet

 

OPETH
Endelig var det duket for prog-death metal-bandet Opeth, og frontmann Mikael Åkerfeldt kunne rusle rolig frem fra bakteppet på hovedscenen. Som forventet var det riffene fra sterke «Sorceress» som gjallet først ut over festningen. Tunge riff og tøffe gitarpartier, dette lover godt. Gutta i Opeth gjør imidlertid lite av seg på scenen men den forsiktige stemningen steg  ytterligere når «Ghost of Perdition» ble sparket i gang og partier med growling tordnet ut av høyttalerne. 

Åkerfeldt var i det vittige hjørnet i kveld og før låt nummer tre presenterte han tørt: «Vi er Opeth. Fra Sverige. Jeg har mailet med Jinx Dawson fra Coven. Den handlet om satanisk poesi» Så ble det litt pinlig stillhet. En stillhet som føltes som flere minutter der publikum måtte være vitne til en stresset gitarteknikker som fortvilt prøvde å stemme gitaren til frontmannen. Dette skjedde mellom flere av låtene. Mulig det var det råe været som var årsaken til problemene men de lange pausene mellom flere av låtene ble en demper og gjorde det nærmest umulig å ta helt av. Likevel, etter hvert ble det orden på strengene og «The Devils Orchard» kunne tuppes i gang. 

Band som Opeth fortjener mye lengre spilletid enn hva som er vanlig å få på festivaler. På grunn av låter på opp mot åtte til ti minutter ble det bare tid til seks mektige spor denne kvelden. I tillegg til de tre førstnevnte fremførte Opeth «Heir Apparent» «In My Time» og «The Drapery Falls». Før siste låt kunne også Åkerfeldt røpe at: «Vi er egentlig på ferie» «men nu jävlar». 

På scenen har Opeth en anti metal holdning. De er sofistikerte og materialet består av låter med store variasjoner uten at det blir avantgarde. Rytmeseksjonen, de to Martinene, Mendez og Axenrot, på henholdsvis bass og trommer, spilte avansert materiale med en imponerende letthet. Likevel, stemningen ble aldri slik man følte den kunne blitt – denne kvelden. 4/6 | Freddy Ludvik Larsen


Helloween

HELLOWEEN
Allerede en time før konsertstart begynte fansen å sikre seg gode plasser foran scenen. Dette skulle de ikke gå glipp av. Gjenforeningsturneen «Pumpkins United» som snart har pågått i rundt to år har utviklet seg til en ren triumfferd for tyskerne og det var knyttet store forventninger til kveldens hovedattraksjon. Oppskriften er egentlig ganske enkel. Inviter til fest og gi fansen nettopp det. En skikkelig fest. 

På solokonserter har de garvede tyskerne holdt det gående i over tre timer der de har presentert store deler av det solide materialet bandet besitter på en respektabel måte. Nå var spilletiden redusert til en time og tjue minutter og setlisten måtte naturligvis også reduseres betraktelig. Fansen ventet altså i spenning på hvordan kveldens store fest skulle bli. På «Pumpkins United»-turneen har de to tidligere medlemmene, Kai Hansen og Michael Kiske, blitt gjenforent med de nåværende, Andi Deris, Markus Grosskopf, Michael Weikath, Sascha Gerstner og Dani Löble.

Praktfulle «Halloween» åpner festen. Kiske og Deris deler på vokaljobben og gutta virker seriøst spillesugne. Stemningen på scenen er på topp og ikke lenge etter smitter den over på publikum. Rariteten «Dr. Stein» er neste låt ut. De to vokalistene fortsetter. Man merker at gutta har spilt i lag på en lang turne, for dette er solide saker. Bøllen, Kiske, tar seg til og med tid til publikumsfrieri når han tar turen ned i fotograven for å hilse på noen heldige. Etter to duetter splitter vokalduoen opp. 

Idéen bak konseptet er at de tre vokalistene bandet har hatt, Hansen, Kiske og Deris, synger solo på hver av sine låter, mens Kiske og Deris deler på vokaljobben på de resterende. 

Nå blir Kiske stående igjen mens Deris går av scenen. Dette er Kiskes låt. «I’m Alive» og publikum synger med for full halls. Så er det vokalbytte. Andi Deris har valgt den langt roligere «If I Could Fly» som sin låt. Stemningen blir mildere etter den vanvittige åpningen, men låten er absolutt ingen festbrems. Før Deris går av scenen nok en gang presenterer han mannen som startet det hele som neste vokalist: Kai Hansen!  «Starlight», etterfulgt av «Ride The Sky» «Judas» og Heavy Metal» i en salig medley flerrer luften i stykker. Dette er noe av det råeste som kan oppleves på en metal scene. 

Den litt eksentriske gitaristen, med dog så slurvete, Michael Weikath ser ut til å kose seg mens «nykomlingen» Gerstner gir gamlingene spillerom. Den undervurderte bassisten, Grosskopf, tøyser og tuller mens trommisen, Löble, har utstyrt seg med fire stortrommer for kvelden. Hansen utstråler entusiasme uansett om han opptatt med vokaljobben eller gitarjobben, mens de to hoved-vokalistene har full kontroll mens de flørter med publikum. Vanvittig bra låter det også.  Kort fortalt. Helloween er i stor form. 

Etter den altfor korte medleyen er det klart for «Power» før alvorlige «How Many Tears» tar over. Publikum er fortsatt i ekstase. Stemningen er på topp. Det ble kun tid til introen til «Keeper Of The Seven Keys» som også fungerte som en presentasjon av bandmedlemmene. Det tok imidlertid ikke lang tid før publikum messet frem pumpkinenes kjenningsmelodi «Happy, happy Helloween, Helloween. Happy, happy, Helloween..». En animert flue surret rundt på den store backdroppen. Svysj! Hansen slo fluen i hjel og når da Deris entret scenen med store ballonger som ble kastet ut til publikum ville jubelen ingen ende ta. 

«Future World» fungerte som første ekstranummer mens «I Want Out» ble siste låten fra Helloween denne kvelden. For en avslutning. Enda mer publikumsfrieri der Deris og Kiske delte publikum mellom seg til en leken duell.  

Undertegnede sto ved siden trommisen i prog-rock bandet Sagittarius: «Sånn skal det faen meg gjøres» brølte han. «Det blir ikke bedre. Alt stemte i kveld. Scenelysene. Til og med animasjon på backdroppen var kul», avsluttet han. Jeg sier meg enig med batteristen. For en fest. Dette var en perfekt metal konsert. 6/6 | Freddy Ludvik Larsen


Equinox

EQUINOX
Det var tid for Norges så vidt meg bekjent første thrash metall-band, og publikum lot ikke hyllesten vente når de gikk på. Bandet låt tight som fy, virket oppriktig oppstemte for å være tilbake igjen og skapte god stemning i teltet foran de fremmøtte. Vi fikk godt med låter av begge skivene deres, og fansen så ut til å storkose seg. Forståelig da de låt bra med knall lyd og var et velkomment gjensyn. 4/6 | Sven O. Skulbørstad


Kvelertak

KVELERTAK
Det begynner å gå minke på superlativer å benytte seg av når det gjelder dagens klart største norske band. Og etter å ha turnert med ingen ringere enn Metallica Europa rundt har det ikke gjort de noe spesielt dårligere heller, Kvelertak leverer alltid og er et av Norges aller feteste liveband – som om det skulle ha vært noen overraskelse. Det går praktisk talt ikke an å stå stille til «Mjød» – ut som låter nummer to og som vanlig et av kveldens absloutte høydepunkt. Samtlige av låter fra katalogen deres gikk fra maktdemonstrasjon til maktdemonstrasjon og det blir spennende å se hvor langt de faktisk kan nå. Lite prat mellom låtene, for her skulle det brukes tid på å spille låter. De ga som vanlig absolutt alt, noe som spesielt viste seg seg da bassist Marvin Nygaard gikk ut for å stå på publikum mens han spilte samtidig. Fett! Det var rett og slett en avslutning på årets hovedscene med stil, og når pyroen smalt ut over festningen mot slutten kunne både band og publikum se seg godt fornøyde med en meget bra utført kveld på jobben. 5/6 | Sven O. Skulbørstad


Black Debbath

BLACK DEBBATH
Ingen Tons Of Rock uten Black Debbath, og den velkjente humoren til gjengen var en finfin avslutning på hele festivalen. Jeg tror det begynner å nærme seg et tosifret antall ganger jeg har sett bandet, og jeg går aldri vekk fra en konsert med Black Debbath uten å smile – noe som gjaldt for de aller fleste, om ikke alle andre tilstede i teltet også. Klassikerne kom på rams, publikum var i fyr og flamme – og den som står klarest igjen i etterkant var «Nei Til Runkesti På Ekeberg» (Skulpturpark-låta) – Black Debbath på sitt aller beste. Som vanlig. Takk for i år Black Debbath og Tons Of Rock. Vi sees nok neste år også. 4,5/6 | Sven O. Skulbørstad