Tons Of Rock 2016

TORSDAG 23. JUNI

Leprous: De norske progmetallerne i Leprous hadde æren av å åpne hele festivalen. Leprous er en såpass het potet om dagen at mange allerede hadde innfunnet seg på festivalområdet, og et begynnende regnvær gjorde teltscenen til et trygt sted å være. Det var bare litt under en måned siden Leprous sist spilte i Oslo, så jeg var relativt forberedt på hva vi hadde i vente. De sparket i gang ballet med “The Flood”, som de ofte gjør. De spilte totalt syv låter, hvorav fem av dem var fra deres nyeste skive “The Congregation”, Høydepunktet for undertegnede var “The Price”. Sceneshowet var ganske identisk det vi så på Rockefeller, dog skal gutta ha kudos for å være noe mer interessert i fansen, og de virket oppriktig glade for å få åpne denne festivaldagen på Tons Of Rock. 4/6 | Marianne Lauritzen

Rival Sons: Etter å ha blitt oppriktig glad i deres rykende ferske «Hollow Bones» var det en viss spenning knyttet til den første «store» konserten som ble -bevitnet under årets Tons Of Rock. Long Beach-kvartetten, som har forsynt seg heftig fra godteposer merket «Led Zeppelin» og «Deep Purple», gikk på akkurat så bredbent som seg hør og bør til den stoneraktige tungrock–pakka de serverte. En finfin blanding av deres to utgivelser ble presentert, og samtlige oppmøtte av både gamle og nye fans virket veldig fornøyde med det som ble spilt. En kommentar må nevnes om vokalist Jay Buchanan, for du slette tid for en livevokalist! Det kommer tydelig frem på platene at mannen kan synge, men den leveransen han gjorde her må vi tilbake til Plant og Gillan sine glansdager for å høre maken til. Sleng på et særdeles velspillende band og vi ender opp med en meget bra rockekonsert. 4,5/6 | Sven Olav Skulbørstad


Rival Sons

Black Sabbath: Det er jo alltid spennende å se hvilken form Ozzy er i når gudfedrene til praktisk talt resten av festivalen byr opp til dans, men når de velkjente bjellene begynte å runge utover Fredriksten Festning en meget passende regntung kveld til «Black Sabbath» ble det brått ikke så viktig allikevel. Og godt er det, for enkelte ganger var mannen så langt ute å kjøre at det skar i både ører og ryggmarg. Men Ozzy er nå en gang Ozzy, og tilfeldigvis frontfigur i historiens viktigste tungrockband – og akkurat den jobben gjør han til gangs med sin naturlige sjarm og utstråling. Tony Iommi, Geezer Butler og den innlånte trommisen Tommy Clufetos, sist sett under Ozzys soloturné, spilte alle fletta av seg – og det er med et aldri så lite vedmod å tenke på at det var den siste gangen. Skulle man trekke ned på noe må det være at det kan gå an å skippe en altfor lang trommesolo med, la oss være ærlige, den personen tilstede publikum var aller minst interessert i. Kan hende at resten av bandet trengte pause, men da synes jeg de kunne kjørt litt historiske videoklipp eller noe i stedet. Låtmessig var det null overraskelser som vanlig, en heftig miks fra Sabbaths tre første slipp og det ene historiske riffet etter det andre rullet ut over anlegget. På sitt beste er det ingen som gjør det bedre, men det er jo noe de fleste vet. Personlig er det alltid et savn å ikke høre «Sabbath Bloody -Sabbath», men med tanke på hvor langt ute Ozzy var på langt enklere «Iron Man» var det kanskje greit. Uansett leverte de, og tok en verdig avskjed med fansen, tusen tusen takk for absolutt alt Black Sabbath. 4,5/6 | Sven Olav Skulbørstad


Black Sabbath


FREDAG 24. JUNI 

Sixx:A.M.: Det var bare to uker siden jeg så Sixx:A.M. på Sweden Rock så jeg var relativt klar over hva jeg hadde i vente. Det jeg ikke var forberedt på var at de bare skulle spille i 45 minutter. Det var altfor kort tid til dagens tredje største band på hovedscenen, og jeg må derfor dele ut litt ris til Tons Of Rock-komiteen. Gutta sjøl derimot, gjorde max ut av den tida de hadde på scenen. Setlista besto av “This Is Gonna Hurt”, “Rise”, “When We Were Gods”, “Everything Went To Hell”, “Prayers For The Damned”, “Lies Of The Beautiful People”, “Stars” og “Life Is Beautiful”. Med andre ord ble det bare tid til fire nye låter og fire av de største hitsene fra tidligere album. Ballader er det første som blir kuttet ut av korte setlister på festival, og vi ble derfor snytt for å se James Michael bak pianoet under “Skin”. Nedtur for oss, men gutta så ut til å trives på scenen og leverte et intensivt show med masse trøkk. 5/6 | Marianne Lauritzen


Sixx:A.M.

Black Debbath: Etter en suveren konsert på hovedscenen, bar det rett ned til teltet for å overvære Black Debbath. Etter første låt holdt HMS-ansvarlig Egil Hegerberg følgende appell; “Velkommen til årets ungomsdebbathleir. Hyggelig at så mange har meldt seg på. Her er det nulltoleranse for alkohol, det er bare lov med øl, vin og brennevin.” Hvorpå de passende fortsatte med låta “Dum dum minister”. Man vet hva man får på en Black Debbath-konsert; en god dose humor og god stonerrock – samt det episke mikrofonstativet til Lars Lønning. Dog hadde de med seg ny trommis for anledningen; “Han gamle ble for dyr”, som Egil sa. 4/6 | Marianne Lauritzen

Alice Cooper: Alice Cooper og hans eminente ensemble gjestet nå Norge for tredje gang på to år, og kan nærmest kalles Norgesvenner. Ulempen med det er at vi har sett det samme showet noen ganger nå, og var derfor ganske forberedt på hva vi hadde i vente denne kvelden. Som vanlig startet Cooper med den mer seriøse delen av showet, før andre halvdel dedikeres til shockrocken og alt den fører med seg at blod, monstre og giljotiner. De åpnet med “The Black Widow”, “No More Mr. Nice Guy”, “Under My Wheels”, “Public Animal #9” og “Million Dollar Babies”. Under “Woman Of Mass Destruction” fikk gutta i Halden det de hadde kommet for å se; Nita Strauss i knestående gitarsolo, etterfulgt av monsterhiten “Poison”, før Cooper tok seg en pause og overlot spotlighten til sitt fantastiske band som ga oss full valuta for penga. Cooper gjenoppsto under “Feed My Frankenstein”, hvor han kom ut av en kiste. Ut på scenen kom også hans enorme Frankenstein-monster. Og det gjorde jaggu Nikki Sixx også, som bidro til at det på et tidspunkt var tre gitarister og to bassister på scenen. Videre fulgte den vanlige prosedyren med Alice i tvangstrøye og kona hans som sykepleier. Under “Ballad Of Dwight Fry” inntok Cooper giljotinen, og Ryan Roxie sin 12-strengs gitar. Som vanlig hadde de et parti med gravstener og coverlåter for å hedre avdøde helter. Nytt av året var at både Bowie og Lemmy var inkludert på denne lista, i tillegg til Jimi Hendrix og Keith Moon (The Who). Et av kveldens høydepunkt var hyllesten til Lemmy og “Ace Of Spades” med bassist Chuck Garric bak mikrofonen. En overbevisende levering fra mannen med den sedvanlige pelskragen. Jeg hørte folk som påsto de spilte Lemmy på tape, men vi som sto nærme scenen, samt kjenner Chuck fra hans eget band Beasto Blanco og vet hva han er god for, vet at det ikke var tilfellet. Det sier ikke så rent lite om hvor bra det var. Deretter ble konserten rundet av med “I’m Eighteen” og “School’s Out”, sistnevnte med et sedvanlig midtparti av Pink Floyd’s “The Wall”, og vi ble overøst med konfetti og store ballonger. Etter denne pompøse avslutningen gikk de av scenen, men kom tilbake for å ta en siste låt; “Elected”. Dette var et nytt tilskudd til det vanlige showet, i forbindelse med valghysteriet i USA. Backdropen viste det amerikanske flagget, og jaggu kom ikke Donald Trump og Hillary Clinton kranglende ut på scenen. Og vi, ja vi ble dynket i enda mer konfetti, lange bånd denne gangen, og sendt blide og fornøyde videre i sumarnatta. Dog bittelitt skuffa over at “He’s Back (The Man Behind The Mask)” og “Hey Stoopid” uteble. 5/6 | Marianne Lauritzen


Alice Cooper

Ghost: Det er et eller annet veldig riktig med munkekor på historisk grunn rett etter skumringstid, og gåsehuden satte seg fra starten av idet intromunkene startet. Til ellevill jubel entret skumlingene scenen, og kom mai du skjønne milde for en opplevelse de leverte! Nå har jeg sett dem såpass mange ganger at jeg vet at bandet sjeldent skuffer, men dette var kanskje den aller beste gangen jeg har sett Ghost noensinne. «Spirit» og «From The Pinnacle To The Pit» satte i gang en konsert som rett og slett ikke kan feile etter den starten, og en super miks fra alle tre skivene deres ble levert. Allsangen runget over hele Halden på så å si samtlige låter, og det er jammen ikke verst av et tegneseriesatanistisk svensk band når man tenker over det. Jeg kan stå og rope «Hell Satan» til «Year Zero» for resten av mitt liv uten å gå lei, og når den gikk rett over til episke «He Is», etter en liten «Spöksonat», så snakker vi om en innertier av en konsert. Fantastiske «Ghuleh/Zombie Queen», «Ritual» og «Monstrance Clock» fikk æren av å runde av kvelden, og mye skal gjøres for å toppe den avslutningstrioen. Og når absolutt alt stemmer med lyd, publikum, band, sted, vær og vind og de i tillegg har det låtmaterialet de har, så skjønner jeg ikke hvordan det kan gjøres bedre. Hell Satan! 6/6 | Sven Olav Skulbørstad


Ghost

The Carburetors: The Carburetors satte punktum for dag 2 i Halden. Og det gjorde de på en sånn måte som bare de kan – med fast forward rock’n’roll, flammende gitar, gitarknusing og crowdsurfing. Ja, denne gangen tok nemlig Kaid Kidd seg en surferunde på publikum, mens han spilte selv-følgelig! Det var ufortjent mange som hadde dratt hjem, men sånn er det jo på tampen av lange festivaldager. Vi som holdt ut derimot, fikk tre kvarter med et knippe nye og gamle låter, som “Burning Rubber”, “Lords Of Thunder”, “Days Of Metal”, “Fire It Up”, “Allright, Allright”, “Shot Full Of Noise”, og til slutt “Burn Out” med tilhørende -pyroshow. Disse gutta sparer aldri på kruttet. 5/6 | Marianne Lauritzen


LØRDAG 25. JUNI
 

Amon Amarth: Det ble tidlig klart at Amon Amarth kom til å vinne prisen for årets scenedekor på festivalen, for det var den aller mest gjennomførte dekoren undertegnede fikk med seg i hvert fall – hvor årets scene brått ble forvandlet til en vikinghavn, komplett med dragehoder og knalltøff backdrop. Dragehodene hadde attpåtil trapper på baksiden, og disse ble ofte anvendt av de bevegelige medlemmene under store deler av konserten og det så vanvittig tøft ut. Låtmessig låt det superknall også, skulle for så vidt bare mangle av et band med såpass lang fartstid. Dog litt merkelig å se deres vikingmetall på en isete vikinghavn i stekende sol, da sånn type musikk og show åpenbart fungerer aller best i et mørkt og tett lokale. Men det får da være måte på om bandet skal få trekk for godvær, det skulle tatt seg ut. Vi fikk overraskende få låter fra årets «Jomsviking», faktisk talte jeg bare én, men når man har tosifra antall album i sekken er det vel kanskje vanskelig å få til når blodfansa må få klassikerne sine. Amon Amarth leverte uansett et monster av en konsert, hvor bandet låt tight som fy og vokalist Johan Hegg styrte vikingene sine med jernhånd og hadde fin kontakt med publikum gjennom hele settet. Mjød ble det selvfølgelig skålet med også som seg hør og bør, og de fikk seg nok noen nye fans i løpet av den drøyt timeslange konserten vil jeg tippe. Vi ses igjen, det er jeg helt sikker på. 5/6 | Sven Olav Skulbørstad

Red Harvest: Red Harvest er tilbake etter en del års dvale. Et comeback  jeg virkelig har sett frem til. Red Harvest er det ypperste vi har av industrielle metalband i Norge, med sin suggererende og stemningsfulle stil. Det tar litt tid å sette seg inn i musikken, en Red Harvest skive må høres i sin helhet. Det var gledelig å se mange die hard fans tilstede, og vi som liker Red Harvest visste hva vi hadde i vente. «Det er kvelder som dette som gjør at vi plukka opp instrumenta», sier Jimmy Bergsten fra scena, og jeg tror han! Konserten startet med «Antidote», åpningssporet fra deres foreløpig siste skive «A Greater Darkness», og herfra og ut var det bare å nyte Red Harvest sitt eget, mektige univers, hvor man glemmer alt rundt seg. De tre første skivene ble oversett – jeg hadde et ørlite håp om at de skulle dra noen av de kjappe låtene fra «There’s Beauty In The Purity Of Sadness», men det kom desverre ikke. Ellers var dette Red Harvest på topp! Det var bra med folk i teltet, så jeg håper de også fikk noen nye fans. Erik Wroldsen var for øvrig ikke å se bak trommesettet i kveld. 5/6 | Sverre Rokseth

Europe: Europe hadde krysset svenskegrensa for å spille på festningen i Halden, bare åtte måneder etter at de sist spilte i Oslo. Denne konserten endte med å bli en light-versjon av Rockefeller-gigen, ettersom de fortsatt er på samme “War Of Kings”-turné, og festivalsettet var mye kortere. De satte i gang med to nye låter; “War Of Kings” og “Hole In My Pocket”. “Nothin’ To Ya” og “Days Of Rock n Roll” fra samme skive kom også utover i settet. Under “Scream Of Anger” la Joey tempest seg langflat på scenen for å rekke ned til scenevakta med mikrofonen, men vakta ville såvisst ikke være med å synge, så Joey måtte pent fortsette å svinge rundt på mikrofonstativet på egen hånd. Hvilket han behersket utmerket. Og på “Sign Of The Times” fikk John Norum vist seg frem med en gitarsolo. Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at “Rock The Night” og “Superstitious” var de største høydepunktene her – tillegg til den like naturlige encoren “The Final Countdown”. Litt skuffende at vi hverken fikk “Cherokee” eller “Carrie”. Faktisk spilte de flere låter fra “Out Of this World” enn “The Final Countdown”. Pussig, siden det er jubileumsår for “The Final Countdown” i år. 4,5/6 | Marianne Lauritzen


Europe

Megadeth: Med Sweden Rock-konserten friskt i minne, så er man klar for Megadeth på Fredriksten festning! Knallfete «Hangar 18» åpner ballet, og de spiller ekstremt tigth og tøft. Vokalmessig leverer Dave Mustaine som forventet (ikke på topp, men godkjent) og konserten går over i deres to beste låter, «Wake Up Dead» og  mektige «In My Darkest Hour». Spillteknisk er kanskje Megadeth bedre enn noensinne, men det er noe kjedelig å se på bandet visuelt, da det ikke er mye publikumskontakt. Men allikevel, energien er absolutt til stede, og det smitter. Dave sier minimalt mellom låtene, men han tar det igjen med sitt alltid lure revesmil, og det er alltid kult å se Dave når han banger! Låtene er det ingenting å si på, de burde selvfølgelig spilt mer gammelt, men vi får til gjengjeld en kul versjon av «Rattlehead». To av de nye låtene fra det siste albumet sitter også veldig bra, men publikum er ikke helt med på notene her. “Tornado Of Souls” dedikerer Dave Mustaine til Nick Menza (RIP). Lyden var også bedre enn forventet. Å se Megadeth på en festning i Halden hadde jeg aldri trodd skulle skje. Dave for president! 4,5/6 | Sverre Rokseth


Megadeth

Behemoth: Behemoth er et polsk progressive death metal band med svartmetallpreg. De er fra byen Gdansk og har det siste året erobret hele verden med deres mesterverk “The Satanist” . De har turnert verden rundt, og et av deres siste stoppesteder er Tons Of Rock i Halden. Bandet annonserte på forhånd at de skal spille hele albumet “The Satanist” live i kronologisk rekkefølge. Behemoth er kjent for å være veldig teateralske, og veldig samspilte live. Musikken er brutal, kjapp, hard og veldig teknisk, men uten å være masete eller ensformig. Mine forventninger var skyhøye, og jeg ble mektig imponert allerede fra første låt. Fra den mektige og episke åpningslåta “Blow Your Trumpets Gabriel”, gjennom den mest brutale “Ora Pro Nobis Lucifer”, til den melodiøse og dystre “Ben Sahar”, og til den avsluttende og melankolske siste låta på albumet “O Father O Satan O Sun!” Det er vanskelig å sette ord på det, men kort sagt så var dette den mest perfekte og samspilte liveopptreden jeg noensinne har opplevd på en konsert. Absolutt alt stemte fra den rituale introen med et satanisk eller okkult bønn fra frontmannen Nergal, den tekniske framføringen, kontakten mellom bandet og fansen, balansen i lydbildet spesielt i forhold til vokalen, det sataniske mesterverket av sceneshow med flammer, røyk, kostymer, mystikk, likmaling og blod. En perfekt kombinasjon av en fanskare som pisket opp bandet med deres entusiasme, og bandet selv som ga absolutt alt tilbake. Lydkvaliteten der jeg stod var som å høre på albumet hjemme med et headset. Brutaliteten og adrenalitet var ubeskrivelig tilfredstillende. Og det beste var at da man trodde de var ferdige med setlista, etter siste låt fra “The Satanist”, så kom de tilbake på scenen og spilte fire av de beste låtene fra sine tildigere album: “Ov Fire and the Void”, “Conquer All”, “At the Left Hand ov God” og “Chant for Eschaton 200”. Mottakelsen fra fansen av låta “Conquer All” var i seg selv verdt å kunne oppleve konserten. Aldri har jeg opplevd så mye entusiasme og rå energi både fra publikum og et band på en konsert. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette er den beste konsertopplevelsen jeg noensinne har hatt. 6/6 | Arash Taheri


Behemoth

Foto Arash Taheri