The Year Of The Dogs

Har du ikke blitt kjent med The Dogs, er tiden inne nå. Fra Kristopher Schaus eget plateselskap Astma Records til klipp-og-lim-selv singelproduksjon, kommer hundene som hører like mye hjemme i Mississippis myrdelta som på Lutvann. Heng med nå, eller lev med risikoen om å gå glipp av noe stort. Her er hundene som aldri har fått noe gratis – ta vel i mot The Dogs.      

Tekst Ida Maria Zaborowski | Foto Michaela Klouda | Livefoto Arash Taheri

Det er en jovial hundesjef som dukker opp på Noah’s Ark på Grünerløkka og bestiller karbonadesmørbrød med speilegg til frokost. Når intervjuet finner sted, er festival-sesongen nært forestående og The Dogs er endelig i full gang med øving.
– Jeg har vært så sur de siste tre ukene at jeg har vært helt for jævlig å ha med å gjøre – fordi vi ikke har fått øvd! Folk har drevet med ting, vært på ferieturer og sånn møkk. Vi har fast øving tirsdager, nå skal vi ha mer for å få inn de nye tingene.

For sommerens festivalgjengere er dette gammelt nytt, men når jeg møter Kristopher er han på vei til en litt spesiell øving med The Dogs. Farfisa–organisten og koringsgeniet Christian Spro har andre spillejobber med sitt band Sweden, og The Dogs må ha vikar for sommerkonsertene. Valget falt på Frank Hammersland fra Pogo Pops.
– Vi satt og tenkte ”Hvem er det som kan spille orgel?” – men vi klarte ikke finne noen, så vi tenkte ”Fuck det, vi driter i det! Vi finner en som har noenlunde lik stemme som Spro”. Det er vel så viktig at han korer bra. Spro er så trist i stemmen, det er det som er så digg. Det løfter alt. Han er den beste vokalisten, og vi har satt ham bak orgelet. Det snakker vi om hver gang, alle er enige om det. I dag blir det den første og eneste øving med Frank, vi rekker ikke mer.

Live at Big Dipper
Det er et tettpakket program fremover, foruten konsertene i sommer. I slutten av august går The Dogs i studio for å spille inn neste plate, og allerede 2. september slippes livealbumet “Live at Big Dipper” på Rockefeller. I skrivende stund er det fremdeles billetter å få, og for blodfansen finnes det en ekstra spesiell billett som også inkluderer et signert eksemplar av vinylen.
– Det blir gøy! Vi fikk akkurat pressa igjennom at den kommer med fem forskjellige platecover, da kjente jeg at jeg ble veldig glad. Vi klarte ikke å velge, vi syntes det var så mange fine bilder! Ideen kommer egentlig fra en platebutikk i Memphis som heter Golden Records. Han som driver den spilte i Oblivion og Raining Sound, og har hatt en del plateinnspillinger live fra sjappa. Så antydet Big Dipper at de ville gjøre det samme, så vi heiv oss på og tenkte “Fuck it, nå må vi bare gjøre det!”.
– Det er en stund siden den konserten. Har det vært mye bearbeiding av opptaket siden det?
– Vi har ikke gjort en dritt! Null! Ikke reparert noe! Vi syntes det var jævlig gøy. Vi fatta en av-gjørelse om å drite i det, det er sånn vi høres ut. Det er meget shabby spilt til tider, men jeg orker ikke en sånn ljugende liveplate. Det er masse feil, men det er sånn vi låter og det er ikke så verst heller. Det er en meget andpusten vokal til tider – jeg glemmer jo at det er live-innspilling – det er ikke alltid jeg er der jeg skal være. Det er ett eller annet med at man kryper pesende rundt på golvet også.

I løpet av våren har The Dogs turnert ganske tett innenfor grensene for å promotere årets album “Swamp Gospel Promises”, og jevnt og trutt har det dukket opp små konsertvideoer som viser opptredener på store scener så vel som knøttsmå hjørner.
– Vi spiller hvor enn vi får lov. Jeg vil spille uansett hvor det er, så er det egentlig opp til de andre hvor mye det blir. Jeg foretrekker de små stedene uten barrikader, hvor det er helt kaos, litt uklart hvor scenen er og det ramler folk over scenen, det er gøyest! Det blir jo dyrt da, for ting går i stykker. Når ting må på rep’en, da er det morsomst. Vi hadde en bra en på Blårock i Tromsø, som var ganske gøy. Da ble det også veldig uklart med grenser, plutselig er man oppå publikum uten egentlig å ha bedt om det. Jeg fikk en dårlig idé om at i stedet for å ligge oppå der, så skulle jeg rulle meg sammen til en liten ball. Jeg tenkte jo ikke på at det da blir en veldig liten kontaktflate, og plutselig var det veldig få som holdt meg oppe. Jeg er jo tung! Jeg begynte å rulle – rulla rundt oppå der – og ramla i golvet. Det var gøy da, men det gikk jo så vidt bra. Det er alltid noen steder man koser seg ekstra. Dagen etter Tromsø spilte vi i Bjerkvik i Nordland. Det var et lokale som kanskje tar fire hundre personer, og det var førti der. Det var så glissent som det kunne ha blitt, men det var så inni helvete moro! Det er liksom ingen grunn til at dette skal gå bra, men nå skal faen meg de førti få alt! Jeg blir så kry over bandet da, også. Det er nesten enda bedre når man må jobbe litt for det. Det er litt trass! Vi er en trassig gjeng.

Forbrukerens fryd
Om man ikke skulle få dosen med liveplate og festivalsommer, eller man er så uheldig å bo utenfor Norges grenser, er det likevel håp. I disse dager planlegger The Dogs en skandinavisk turné som support for Kvelertak når de legger ut på veien i oktober, en første ”sveip” der borte, som Kristopher karakteriserer det. Men før den tid kommer skal de i studio, for å spille inn plata som slippes klokketro, som de tidligere albumene, første arbeidsdag i januar. Dette kommer ikke av overtro, men fordi Kristopher som forbruker setter pris på forutsigbarhet.
– Den kommer med hundre prosents sikkerhet første arbeidsdag i 2017. Jeg liker å kunne glede meg til plateslipp med band jeg liker, og nå kan jeg glede meg til det sjøl også. Jeg vet ikke hvordan andre folk har det, med det er sånn jeg ville hatt det hvis det var et band jeg likte. Også holder det stresset oppe. Vi vet at det er sånn det må bli, det tvinger meg til å jobbe. For min del betyr det noe.
– Funker dette for de andre i bandet også?
– I hvert fall foreløpig. Nå er det jo krise fordi jeg har laget alle disse låtene. Demoen for 2017 er jo lagd. Men nå får jeg litt panikk fordi jeg ikke slutter å lage låter, så jeg har en mappe med låter til 2018! Det er jo helt forferdelig. Faen, hvor gammelt skal det bli.
– Det er vel ingen tidsbegrensning på The Dogs?
– Nei, men det er mulig man må sette i gang ett eller annet for å kunne få unna litt av låtene. Jeg blir veldig lei meg hvis ideer ikke blir brukt. I 2017 skal jeg holde på med dette her så mye som mulig. Det er det 2016 dreier seg om, å få skrapt sammen litt penger slik at jeg i 2017 kan bruke mest med tid på The Dogs. Den eneste grunnen til at vi spiller inn den nye plata i august er for å være sikker på å ha vinylen. Vi skal ikke være et band som har release og så finnes det ikke vinyl. Den skal finnes i butikkene den mandagen. Jeg gleder meg som et helvete! På alle de andre albumene har vi bare gått i studio med de ti låtene, men nå er det for mange låter så nå går vi i studio med tolv, for en gangs skyld. Da må vi igjen ta bort to. Jeg synes det skal være ti på plata. Jeg er litt rigid i systemet, det skal være fem låter på hver side.

Mannevonde saker
At Schau er produktiv er ingen hemmelighet. Hjertesukket om å ha for mange låter kan for mange virke som et luksusproblem, men hos Kristopher er dette ektefølt og genuint. Låter, tekstsnutter og tekster arkiveres sirlig og skylagres umiddelbart fordi Kris er livredd for å miste noe – samtidig må det ut! Tidlig i sommer dukket det opp to singler som ikke fikk plass på den kommende plata. “The Wrong End Of Winter” og ”As I Hurt Us”, to låter i et betraktelig roligere tempo enn hva The Dogs normalt holder, en slags møkkete rockabilly-utgave av the Righteous Brothers, med fillete dress, skeiv tversover, oppskrubba knoker og blodig nese.
– Mads (Martinsen, gitarist) kom til meg og sa han hadde en låt som ikke var helt innafor. Han spilte den, og jeg hadde jo faen meg en som var helt i samme gate som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Så hadde Roar (Nilsen, bass) plutselig en kveld ledig i studio, så vi børna inn og fikk gjort unna begge to. Det er også digg at bandet tør det, men det har kanskje noe å gjøre med at vi ikke kunne noe da vi begynte. Det er en lavere terskel for å gjøre slike ting. Det er mange band som dør av at man ikke får gitt ut ting, at ting ikke skjer. Her skjer det noe hele tiden, det blir ikke kjedelig. Hvis de to låtene hadde vært dritt, så hadde ikke det egentlig gjort noe, for det kommer jo et nytt album i januar likevel. Og hvis folk ikke liker den, så kommer det et nytt i januar 2018.


The Dogs på Rockefeller i september.

– Hva kan du fortelle om neste studioalbum? Eller er det hemmelig?
– Nei, det er ingenting som er hemmelig! Vi prøver å finne en tittel selvfølgelig, det synes jeg er viktig. Det hjelper litt på innholdet. Når “Swamp Gospel Promises” kom på plass syntes jeg at det farga litt av tekstene. Av en eller annen grunn syntes jeg ordet “Cobra” var så fantastisk i natt at jeg måtte stå opp og skrive det ned. Det fikk jeg litt lyst på, jeg må bare lodde stemninga litt på øving etterpå. Alle kommer fra litt forskjellig musikalsk ståsted i bandet, så det man ofte møtes i og er enige om er det melodiske. Utfordringen ligger i å klare å holde farta oppe så det funker som et album. Vi kan ikke ha for mye som ligger i et midt-tempo. Jeg vil at det skal være et album du hører på i ett strekk, det er viktig for meg. Nå tror jeg at vi har fått til det. Det har blitt et par jævla mannevonde saker blant låtene her.
– Det høres lovende ut!
– Ja, det er noen jævlig schtøgge låter som jeg er glad for, og noen som er så triste at det er helt ute av kontroll. De gleder jeg meg i hvert fall til. Det er noe som er så fælt at det nesten ikke er forsvarlig å gi ut, men det må vi jo. Jeg skulle nesten ha spilt det for deg, jeg har jo demos på alt.

Kristopher ramser opp titler på låter som skal med på neste plate, bl.a. “All Of Us Kids Were Accidents” og “Declaration Of Isolation” som begge skal føre historien om de halvpsykotiske jeg-personene fra forrige plate videre.
– Å, ja! ”It Still Hurts”, den er så inn i helvete fæl, ass. Så er det en som bytta navn i går mens jeg holdt på med den, “Stay Under Water”. Den er egentlig litt inspirert av en tegneseriestripe av han svenske Jan Stenmark, en tegning av en liten unge hvor det står “Når du holder meg under -vannet kan du i hvert fall ikke se at jeg gråter”. Det var noe av det verste jeg har lest. Grusomt! Det er det som er greia nå, med den nye skiva. Nå har jeg liksom lagd alle låtene, og det er greit. Vi har fått lagd demo på dem, men det er ikke noe tekst på dem. Så det er det jeg holder på med nå, med å få samla trådene til neste skiva, da.

Lutvann, Nord-England og noen “swampete” greier
Årets studioalbum “Swamp Gospel Promises” fikk jevnt over strålende mottakelse i norsk presse, og må sies å være bandets beste så langt. Kristopher selv tror at plata vil være blant de beste tingene han har gjort den dagen han “dauer”, og kommer til å være det han har gjort som alt blir målt opp mot. Det tekstlige narrativet følger en jeg-person som går gjennom bittert brudd til psykotiske drap, men også gjennom nostalgi over tapt ungdom.
– Hva er historien i plata? Har du et bevisst forhold til den?
– Det har vært noen sånne øyeblikk opp igjennom årene man har drevet og laget låter. Det øyeblikket med The Dogs var på singel nr. 4 fra den første skiva. Det var derfor jeg oppkalte første album etter den låta, “Set Yourself On Fire And Follow The Smoke”. Det var da det begynte. Jeg vet da faen hva som skjedde, men teksten bare ramlet ned i huet på meg og jeg så for meg to karer. Litt sånn oppvekstaktig, en blanding av Bøler og Nord England på en eller annen rar måte, det er miljøet jeg ser for meg i huet. Det henger ikke helt i hop; det er litt Lutvann, men også som en Streets-video, sikkert fordi jeg leste jævlig mye Iain Banks rundt akkurat da. Men så har jeg fått et ganske klart bilde av hvem denne fyren er. Nå er det egentlig han og den litt ruglete oppveksten hans det handler om. Det er litt løst også, og det liker jeg. Jeg har ikke lyst til å sette meg ned og skrive ned hvem han er, for da vil jeg legge for mye føring på det. Det er noe sørstatsopplegg over det også, noen “swampete” greier.
– Hvor går du videre med dette?
– Ja, vi har et jævla problem der. Det er en låt på den nye skiva som jeg har lyst til at skal hete “Oslo”. Og det føler jeg er et helvetes problem i forhold til denne fyren her. Da plasserer jeg han i tid og gir han en geografisk plassering. Men den må nesten hete det, skjønner du.

Lyden av en snublende gitarist
22. august går The Dogs i studio for å spille inn 2017-albumet og de bruker maks én uke på innspilling. Før det må låtene være på plass og tekster justert.
– Det var en låt jeg hadde lagd som var jævlig hissig. Så dro vi i studio og skulle øve den inn til skiva som kommer. Av en eller annen grunn blir låtene jeg lager så dypt i leie, så jeg følte jeg måtte legge den opp en oktav. Da måtte jeg vræle ganske mye, da ble det litt sånn… okei. Det kunne vært mye kulere hvis den ikke var så fly forbanna, men mer at ett eller annet har gått gærent, noe dødsfall eller noe. Da blir den mye tristere. Jeg endte med å måtte kassere hele teksten, og måtte finne på noe annet.
– Hvordan er det med perfeksjonismen på vokalen når du spiller inn i studio?
– Nei, det er ikke noe sånt. Jeg har ikke reparert noe. Det eneste jeg gjorde på “Swamp”, etter mye overveiing, var å dubbe refrenget på “Mortal Tragedy” fordi det manglet ett eller annet. Ellers er alt i et take for meg. Det er det eneste jeg har gjort av lapping på skiver med The Dogs, i motsetning til for eksempel The Cumshots hvor det var et lapp-o-rama! Da var det jo bare å sette av tre uker for å spille inn vokal, her er det gjort umiddelbart. Det er mye morsommere. Også er det sånne ting som skjer, jeg husker ikke på hvilken låt det var på forrige skive (“Black Chameleon Prayer”), men jeg glemte at det var tre vers! Jeg la liksom all guffe inn i andre verset, og tenkte at “nå må det liksom toppe seg”. Så var det bare “Faen, det er ett vers til!” Da var det bare å improvisere på det tredje verset for å finne ut av hvor jeg skulle ta det hen nå. Da er det ikke noe valg, man må bare finne ut av det mens man står der, for dette kan fort bli det take’et man skal ha. Vokalmessig er det alltid first take. Men for trommisen, når trommisen synes han har fått et opptak som fungerer må vi bare beholde det. Da har ikke jeg noe valg, vokalmessig blir det det som ligger der da. Jeg synger jo til tider ikke spesielt reint. På “Black Chameleon”-skiva er det et par steder det er sånn passe, men det kommer seg det også, altså. Men noe blir det jo, og det liker jeg godt. Det er sånn jeg høres ut.
– Hvordan er det med oppvarming av stemmen før konserter?
– Nei, jeg har aldri gjort noe sånt. Jeg synes det er så flaut at det hadde jeg aldri turt å gjøre. Å blåse i rør og sånt som Mira Craig driver med? Sånn sugerør som man blåser i? Nei-nei-nei-nei, ass. Men det er bare fordi jeg synes det er flaut. Jeg burde kanskje gjøre det? Nei, jeg blir jo ikke hes så det går nok bra.

– Dere gjorde et poeng av å spille instrumenter dere ikke kunne spille i starten, hva var årsaken til det?
– Det var min skyld, egentlig. Jeg var lei av flinkis-folk, det har vært så mye av det. Den americana-bølgen har jo feid som en litt flau vind i Oslo en stund, jeg er ikke så glad i den. Jeg ville ha litt feil folk på feil instrumenter, men som likevel er musikalske. De får jo til å spille feil instrument – de har rytme i kroppen – men de kommer til å være litt på tå hev fordi de kommer til å være nervøse for å gjøre det dårlig. Da blir det en eller annen nerve der. Men nå har de jo blitt flinke, det er dét som er så gøy! Og så har man liksom funnet soundet sammen, og det er fordel for vårt band. Det starter litt sånn dårlig, og man kommer seg gjennom med god lagmoral. Jeg hører at det kommer litt selvtillit inn i gitarsoloen, og jeg koser meg noe jævlig med det. Siden vi har funnet -soundet sammen blir vi også fortere fornøyde, og vi tør å gi oss ganske tidlig i studio og det er viktig. Det er en gitarsolo på siste skiva som jeg er så glad i; Mads skulle spille solo, så skulle han flytte seg mens han spilte og snubla i kabelen. Men så må han bare fortsette for han veit at båndet går! Han har ikke noe valg, så han må prøve å redde det inn på en eller annen måte. Det er så jævlig fett! Det er jo helt umulig å kopiere, selvfølgelig – fordi han tryner i studio – men vi har jo beholdt det for det låter så vilt. Du hører at det bryter sammen, men så kommer han inn med full fart etterpå! Og det er så bra at de har lært seg å tåle det, det er ikke alle som hadde giddet å være med på det.

Kristopher selv har en serie med musikk-prosjekt-er bak seg (tretten plateutgivelser de siste syv årene), i tillegg til å ha blitt rikskjent gjennom radio og TV opp igjennom årene, men opplever likevel at han tas på alvor som musiker med The Dogs.
– Det må være en generasjonsgreie, de gamle tullegreiene blir ikke så ofte fiska frem lenger. Det er egentlig ganske digg, folk gidder ikke gjøre research og det er helt topp. Det begynner å bli såpass lenge siden, jeg begynner liksom helt på nytt, og det er ganske kult. Nå er det akkurat som om gamle band nesten er glemt også. Jeg har fått en ny sjanse med The Dogs. Og det som er veldig rart er når neste skiva kommer ut nå, så er det ingen band jeg har gitt ut flere album med enn The Dogs.

Platelevering på sykkel og null støtte
Om alt går etter planen, vil The Dogs bli Schaus hovedprosjekt i tiden fremover, ambisiøst ettersom han selv omtaler bandet som en dyr hobby han ikke tjener penger på. Platene blir ikke spilt på radio heller, tross gode mottagelser.
– Det er vel feil sjanger og feil alder på bandmedlemmene. Men jeg har aldri fått noen spilletid, jeg altså, så jeg forventa ikke det. Det hadde vært jævlig gøy, da! Det er fordi det er jeg som har gitt det ut, vettu. Jeg har jo ingen kontakter, jeg vet ikke hvor jeg skal sende skivene. Alle skal ha forskjellige formater og noen vil bare ha mp3 og det er så masete. Jeg har bare gitt ut og tatt sykkelen ned til Big Dipper med en bunke annen hver uke. Men nå skal det bli litt mer orden på de greiene der.
– Du driver med alt det der sjøl?
– Ja, men det er ganske gøy å fikle med det. Det er ingen strekkoder og sånne greier, for det vet jeg ikke hvordan man lager. Men vi må få det opp et nivå nå, det er målet. Neste skiva skal i alle fall ha distribusjon i utlandet. Vi har noen muligheter der, vi kommer til å gå for en av dem. Det er bare altfor mange låter. Jeg blir helt gæren av det, det er så mye musikk jeg ikke blir kvitt. Jeg må lære meg studio. Jeg søkte om et halvt års støtte for å lære meg det, men fikk det ikke. Én gang skal jeg lære meg studio, og så skal jeg gi ut en låt en gang i uka! Det må komme, det er faktisk drømmen. Vi må få støtte nå, vi har blitt oversett så mange ganger at nå må det komme. Men herregud, vi har klart oss uten også, vi altså. Det er ingen plikt å skulle få penger heller.
– Tjener dere noe på å spille live?
– Ikke så mye på klubb, men på festivaler. Det vi tjener i sommer skal finansiere albumet til vinteren, det er sånn det fungerer. Men jeg klager ikke, vi får jo spille i hvert fall! Vi får ikke festivaler hvis vi ikke gjør en god innsats på klubbene, man får litt lønn som fortjent. Det er også egentlig litt gøy at vi ikke har fått noe gratis, det er deilig å slippe å være takknemlig overfor noen. Da er det ingen som kan arrestere deg på noe heller.

– Musikken deres karakteriseres bl.a. som punk, alternativ rock og garasjerock. Hva tenker du om dette?
– Det eneste som hadde vært gøy ville være å komme seg inn i garasjerockmiljøet, for der er det mange bra festivaler i Spania, Frankrike og sånne steder. Der er miljøet ganske stort. Da kunne vi ha spilt sammen med band jeg sjøl liker. Det er et lite band fra Bergen, The Scumbugs, som bare gir ut ting ut på vinyl, litt sånne do-it-yourself-typer – de får til ting nedi der. Det samme med The Cheaters også, de spiller mye i Italia. Å bare få kommet seg med der, det hadde kanskje hjulpet. Jeg vet da faen, gøyalt miljø. Men hva de kaller musikken vår, det er det samme for meg.
– Men nå er det turné her hjemme først?
– Ja, nydelig! Liker best å kjøre bil og sitte og prate alle sammen. Vi er ikke noe iPad og headset band – det er non stopp kakling. Vi spiller som regel bare i helger, vi har ikke fått noen lange turer så langt. Men det blir nytt nå med Kvelertak, så vi får testa oss litt der. Da blir det Nightliner og det er så koselig. Sove i buss! Å det er så gøy, det er deilig! Våkne opp, ikke vite hvor man er, tusle ut, stå å fryse litt i underbuksa på en eller annen parkeringsplass og tenke “Hvor er kaffe, hvor er do”. Kanskje det mangler et par stykker, “Hvor er de andre?”, fy faen så gøy! “Frokost”, faen det blir koselig!

Les også anmeldelse av konserten på Rockefeller i september.