The Winery Dogs – har kommet for å bli

Begrepet «supergruppe» fikk ny betydning da Richie Kotzen, Billy Sheehan og Mike Portnoy, tre av verdens beste musikere innen sine respektive felt, slo seg sammen i The Winery Dogs og platedebuterte med en sterk utfordrer til Årets Skive 2013. Vi tok en telefon til ex-Dream Theater / Avenged Sevenfold / Adrenaline Mob / Flying Colors / Transatlantic-trommis og Duracellkanin Mike Portnoy for å høre om dette er liv laga. 

Tekst Geir Amundsen | Foto Ellen Palmeira

– God morgen, dette er Mike Portnoy!
– Mornings! Så hvem av Mike Portnoyene snakker jeg med? Han er involvert i så utrolig mange band og sideprosjekter at jeg nekter å tro at det bare er én av dere, det må være en liten hær av Mike Portnoy-kloner som deler på arbeidet.
– Hahaha! Faen, jeg er avslørt. Det stemmer, du snakker med Mike Portnoy #9…
– Dere Portnoyer spiller på min favorittskive gjennom tidene, kalt «Images And Words», på et av mine Årets Album i 2012 («Flying Colors»), og jaggu spiller en av dere på det som kan bli Årets Skive 2013 – «The Winery Dogs». Tilfeldig?
– Wow! Ja, det må være helt tilfeldig, det er jo totalt ulike musikere og låtskrivere på de tre skivene. Men takk!
– Mottagelsen av The Winery Dogs har vært umiddelbar og  overstrømmende fra både media og publikum.
– Ja, og det overrasket meg litt. Ikke at jeg ikke hadde tro på det, men ofte tar det tid før publikum kommer ombord for et helt nytt band. Jeg visste vi hadde en knallskive – selv om det sier jo alle, ingen gir vel ut en skive de ikke er fornøyd med – men denne føltes så spesiell, så 100% riktig over hele linja. Men det er ingen garanti for at kritikere og publikum skal være enige med deg. Men det ser det heldigvis ut til at de er!

– Med alle dine myriader av band og sideprosjekter lurer jeg på om The Winery Dogs er nok et av disse prosjektene hvor dere gjør én skive og én turné før dere igjen går hver til sitt på ubestemt tid, som f.eks Flying Colors og Transatlantic.
– Vel, ingen kan spå fremtiden, så uansett hva jeg sier…hvem vet hva som kommer til å skje? Jeg kan ihvertfall si at både Richie, Billy og meg selv ser på The Winery Dogs som vår fulltidsprosjekt som får vårt fulle fokus, vårt nye musikalske hjem, og vi ser alle tre frem imot et langt og fruktbart samarbeid i tiden fremover. Det er vårt mål og vår visjon. Vi føler at dette er et band, ikke et sideprosjekt for noen involverte. Vi ser et enormt potensiale for dette bandet, og føler at vi har en unik kjemi innad, og at vi har kommet hjem. I løpet av de 25 årene som Dream Theater var mitt hjem, gjorde jeg jo masse prosjekter på si, som Transatlantic og Liquid Tension Experiment og Neal Morse-skivene. Og jeg ser for meg at det kommer til å bli en lignende situasjon med The Winery Dogs i fremtiden – selv om det er mitt hovedfokus, kommer jeg fortsatt til å ha mulighet til å spille med Transatlantic og Flying Colors og andre prosjekter innimellom – når jeg har tid.
– Så hva er planene med The Winery Dogs i tida fremover? Skiva er akkurat sluppet i Europa og Amerika, men dere har allerede gjort noen små turneer.
– Ja, foreløbig har vi gjort tretten konserter spredt utover tre kontinenter. Vi gjorde tre i Japan,  seks i Sør-Amerika og fire i Nord-Amerika. Hvert eneste show var utsolgt, og hver eneste konsert var bedre enn den foregående. Vi ble bare bedre og bedre, mer og mer samspilte for hver kveld. Det var innkjøringskonsertene våre, men nå har vi en Europaturne foran oss i september, og deretter USA i oktober og november. Vi har planer langt inn i 2014, vi akter å turnere så lenge vi kan, og spiller gjerne hvor enn folk vil komme og se oss.
– Jeg leste et sted at dere har allerede spilt inn en av konsertene, stemmer det? Blir det en liveutgivelse?
– Det stemmer at vi filmet den andre konserten vår, i Japan…
– Den andre!?!
– Ja – haha, det må være det teiteste karrieretrekket som noe band har gjort noensinne! De fleste band velger å spille inn en av de siste konsertene på turneen, når de vet at alt sitter 100% – mens vi velger å dokumentere den andre konserten i bandets historie! Og jeg antar at noen år frem i tiden så blir det kult å se tilbake på de opptakene – fra bandets spede begynnelse. Det er ikke noe du ser så ofte. Men det gjenstår å se hva vi kommer til å gjøre med disse opptakene – vi filmet det og spilte inn alt, men jeg tipper at dette kommer til å forbli en eksklusiv japansk utgivelse, som en suvenir for de som var til stede på debutkonsertene våre. Mest fordi bandet er allerede blitt så mye bedre nå enn vi var på denne konserten. Så kan vi heller lage en offisiell live-DVD på et mye senere stadium av turneen.
– Dere gjorde vel noe lignende i Transatlantic, dere ga ut en av de aller første konsertene på CD?
– Joda. Transatlantic har gitt ut så mange liveskiver – vi er sikkert første bandet i historien som har gitt ut flere liveskiver enn studioskiver. Pr nå har vi fire liveskiver og tre studioskiver.
– Og den første liveskiva, «Live In America» var vel fra en av de aller første konsertene?
– Nettopp. Jeg tror det var fra vår sjette konsert eller deromkring. Men det blir litt annerledes, fordi Transatlantic gjør bare noen få utvalgte konserter per syklus, vi har aldri tid til å gjøre flere måneder lange turneer og bli 100% samspilte, og skal vi gi ut en liveskive, så blir det nødvendigvis fra de to ukene vi er samlet. Med The Winery Dogs, så kommer vi sikkert til å spille hundre konserter i det kommende året, så vi trenger ikke ha hastverk med å spille inn noe.

– Mange forventet seg en ren shredder-orgie når de fikk høre hvem som var med i dette bandet, men dere lar virkelig låtene puste.
– Det er jeg veldig glad for at du poengterer! For min egen del er jeg eldre og mer erfaren nå, jeg har ikke lenger dette store behovet for å markere meg og briljere på trommene bare for å briljere. Jeg vil høre Billy spille, jeg vil høre Richies stemme og gitarspill, og for å kunne gjøre det, må jeg ta et skritt tilbake og slippe de frem i lydbildet. Låtene er det viktigste her, og de skal presenteres så bra som mulig.
– Og det funker på scenen også?
– Absolutt. Vi er en trio, og vi kan lett ha øyekontakt med hverandre og sørge for å la dynamikken flyte naturlig. Kjemien i dette bandet er helt utrolig.

– Hvordan kom dette bandet sammen? Jeg vet at du og Billy Sheehan har spilt sammen i diverse prosjekter opp gjennom årene, og han var i Mr Big med Richie Kotzen, men du og Billy prøvde i 2011 å starte et nytt band med John Sykes (ex-Whitesnake, Thin Lizzy, Blue Murder).  Hva skar seg?
– Det var ikke meg som jobbet med John Sykes, det var Mike Portnoy #4, haha! Det prosjektet hadde ingenting med The Winery Dogs å gjøre, og jeg vil ikke at folk skal ha oppfatningen av at vi erstattet John med Richie i bandet. Men John Sykes var en av de første som kontaktet meg etter at jeg sluttet i Dream Theater – det prosjektet var noe av det første jeg jobbet med post-DT. Men vi jobbet da med hans låter, som han ønsket å spille inn og danne et band på grunnlag av. Vi spilte inn demoer av 10-12 låter, og etterhvert dro vi Billy Sheehan inn i håp om at dette skulle bli et nytt band. Men for å gjøre en lang historie kort, så ble det vanskelig å motivere John til å ta det neste skrittet – konkret spille inn en skive, få platekontrakt, management – alt man må gjøre for å få et band til å fungere. Billy og meg prøvde å få fremdrift og få ting gjort, mens John stadig utsatte og trenerte prosessen. Så til slutt ble vi lei av å vente, og bestemte oss for å prøve med Richie Kotzen istedet, og begynne fra grunnen av med ham. Så historien om The Winery Dogs begynner egentlig ikke før Richie, Billy og jeg samlet oss i et rom og begynte der og da å sammen lage alle låtene til det som ble debutskiva vår. Så det har altså ingenting med prosjektet med John Sykes å gjøre.
– Er det de låtene han fortsatt jobber med?
– John? Det aner jeg ikke, det må du spørre han om, men jeg antar at når han engang får gitt ut en skive, uansett om det blir et nytt band eller en soloskive, så er det nok mange av de samme låtene der, men uten mine trommespor. Han jobber ikke akkurat veldig raskt og effektivt.
– Jeg vet, jeg har i halvannet år prøvd å få en konkret intervjuavtale med ham, men blir alltid bedt om å ta kontakt igjen om et par måneder ‘når nye skiva er ferdig’.
– Det hørtes kjent ut…Han har låtene klare, så jeg aner ikke hva som tar tid. Siden jeg begynte å jobbe med ham i starten av 2011, så tror jeg at jeg har spilt på rundt ti skiver, mens han har enda ikke blitt ferdig med sin ene! Og det er vel problemet i et nøtteskall, vi har totalt ulikt arbeidstempo.
– Jojo, men det er ti Portnoyer og bare èn John Sykes.
– Hahaha!

– The Winery Dogs er radikalt forskjellig fra alle andre band du har vært medlem av – du assosieres først og fremst med prog metal. Dette er mye mer inspirert av 70-talls klassisk rock.
– Ja, og det er helt bevisst. Alt jeg har gjort i 2012 og 2013 har vært et målbevisst steg bort ifra det jeg har vært forbundet med. Det var grunnen til at jeg sluttet i Dream Theater – jeg trengte nye impulser, nye medmusikere, nye musikkstiler og nye utfordringer. Jeg måtte få ny inspirasjon! Det er hva jeg stadig trenger i mitt liv, og det er hva som har gjort meg til den jeg er. Men årsaken til The Winery Dogs’ musikalske stil har selvsagt mest å gjøre med de jeg spiller med, Richie Kotzen og Billy Sheehan. Det gjelder vel for alle band jeg har vært involvert i – de forskjellige bandmedlemmene drar i den retningen som er naturlig for dem, og sluttresultatet blir et amalgam av alle involvertes påvirkning. Hverken Richie eller Billy har den prog-bakgrunnen som jeg har, eller den metal-bakgrunnen som jeg har. De er vokst opp med klassisk tung rock – men det har jeg også, jeg har bare aldri hatt muligheten til å spille den typen rock – før nå. Og derfor er det utrolig spennende for meg å spille med to karer som tar meg nye steder!Men likevel er det en veldig naturlig utvikling for meg, for det var denne musikkstilen jeg startet med, før jeg begynte på Berklee College Of Music, før det i det hele tatt fantes metal, så hørte jeg på band som The Who og The Beatles og Zeppelin og Stones. Så å spille denne typen musikk nå, er som om ringen er sluttet. Jeg er tilbake i mine egne røtter.

– Apropos The Who, så hadde du ditt eget The Who-tributeband sammen med Billy Sheehan (og Paul Gilbert og Gary Cherone) som gjorde noen få konserter. Var det ditt første samarbeid med Billy?
– Nei, det var andre gang – første gang var i 1995 da vi spilte på en Rush-tributeskive sammen.
– Stemmer, «Working Man». (Check it out, kidz! En av de bedre tributeskivene på markedet med et stjernegalleri av dimensjoner!)
– Så gjorde vi The Who-bandet , som het Amazing Journey, i 2006, og så har vi turnert med PSMS (Portnoy, Sheehan, MacAlpine, Sherinian) i 2012. Men The Winery Dogs er det første bandet vi har, hvor vi spiller egne låter.

– Det er uvant å se deg bak slagverket i videoene til The Winery Dogs – det må være det minste settet du noengang har spilt på.
– Ja, det er det! Og årsaken til det er akkurat det samme som jeg nevnte for et minutt siden – at jeg trengte nye og spennende utfordringer! Ikke bare endre musikkstil og medmusikere, men også slagverket jeg spiller. Jeg trenger å gjøre endringer, og det å spille på et såpass lite sett er som å lære seg å spille på en helt ny måte. Jeg har hatt det digre stormannsgale monsteret av et slagverk med Dream Theater i 25 år, men nå var det på tide å prøve noe nytt. Å spille på et lite 5-trommers John Bonham-slagverk inspirerer meg til å gjøre nye ting, og jeg har virkelig fått en ny musikalsk vår med å spille konserter på noe så annerledes enn noen har sett meg spille på før. Det er herlig! Endringer er en forutsetning for  utvikling – ellers gjør du bare det samme gang på gang på gang.

– Du er involvert i en del andre utgivelser som kommer i år – jeg hører du er trommisen på den neste skiva fra Bigelf.
– Nei, det er ikke meg, det er Mike Portnoy #2. De trommesporene ble faktisk innspilt i fjor, men det er først nå at Damon Fox har gjort ferdig låtene og er klar til å gi ut skiva, den kommer visst rundt årskiftet. Som folk vet, er jeg en massiv Bigelf-fan, det er et av det siste tiårets beste nye band. Så da Damon spurte meg, nølte jeg ikke et sekund, det var en selvfølge og en ære å få bidra.
– Og så er det en ny Transatlantic-skive på gang?
– Ja, den kommer ut i slutten av januar, ifølge planen. Den er straks ferdig innspilt. Vi skrev og spilte inn grunnsporene i mai, og Royne (Stolt, gitar) driver og legger på gitarene nå for tiden. Vi planlegger å gjøre en liten turne i februar/mars innimellom våre respektive bands aktiviteter.
– Og hva med Flying Colors? Jeg hører det er en live-DVD rundt hjørnet.
– Ja, den kommer i oktober, et opptak fra konserten vår i Nederland på 2012-turneen, og den låter og ser fantastisk ut, jeg gleder meg til folk får sett den! Hva neste album angår, så møttes vi i mai og skrev og spilte inn grunnkompet til fire nye låter. Men nå får vi ikke gjort mer på en god stund. Steve Morse er opptatt med Deep Purple, jeg kommer til å forbli travel med The Winery Dogs, og det virker ikke som om vi har noen felles fritid før langt ut i 2014.

– Jeg så dere på Shepherds Bush i London dagen etter at dere spilte inn denne live-DVDen, og ble blåst i veggen, så jeg gleder meg til neste skive.
– Takk takk – og ja, vi har en helt spesiell kjemi, så jeg gleder meg også til fremtidig samarbeid med den gjengen der.
– Hva med Billy Sheehans band Mr Big – har de blitt oppløst igjen, eller er de bare på is?
– De er visst bare satt på pause – de gjorde jo en gjenforeningsturne og en ny skive som ble veldig godt tatt imot. Såvidt jeg skjønner på Billy, så gjør de nok noe mer når anledningen byr seg. Det må han egentlig svare på selv, men jeg tror ikke de har splittet opp permanent.
– Oki Mike, takk for praten, gå og ta deg en kaffe før neste intervju, så ses vi i Zoetermeer i Nederland om tre uker!
– Absolutt! Takk selv, vi ses!