The Temperance Movement | White Bear

Earache

Londonbaserte The Temperance Movement fikk kjapt mange fans med sitt debutalbum fra 2013, og fikk æren av å være support for The Rolling Stones i fjor, etter at Mick Jagger ba de om det. Da vet du at du gjør noe riktig. Tiden har  nå kommet for å overvinne det beryktede andrealbum-syndromet, og det klarer de aldeles utmerket. Oppskriften er den samme – sjelfull rock’n’roll med røttene i 70-tallet som bør appellere til alle fans av The Black Crowes og Rival Sons, men denne gangen virker det som om de har gått enda lengre tilbake for inspirasjon. Man kan høre ekkoet av alt fra AC/DC og Stones til Free, Faces og Humble Pie. Det finnes ikke et eneste gram av moderne inspirasjon her – den oser av slengbukse, røkelse og Woodstock.

Skiva er heller ikke så instant som debuten var – den krever en del gjennomhøringer før den sitter, selv om det er enkelte låter som går rett inn. Det er vrient å plukke ut høydepunkter, men «Battle Lines» og «Oh Lorraine» var de første som gikk inn, mens tittelsporet og «Magnify» har etter hvert krøpet inn under huden og  etablert seg som favoritter. Den avsluttende og drømmende «I Hope I’m Not Losing My Mind» er den type låt som bare kan fortsette og fortsette uten at det plager deg. Hele skiva bare trygler om å bli fremført på en scene, og det er nettopp der The Temperance Movement vanligvis viser seg fra sin beste side. «White Bear» er på ingen måte banebrytende, så hvis det er orginalitet som står øverst på din kriteriumsliste, er ikke dette bandet noe for deg. Men alle låtene her oser av genuinitet, ærlighet, sjel og kompromissløshet.

4,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 22.01.2016