The Aristocrats @ Cosmopolite, Oslo

Tirsdag 26.november 2019

En oppblåsbar gris på kor, en forlenget trommesolo, en historie om fallende kjøtt?  Joda, det kan bare være snakk om The Aristocrats. Den tredelte supergruppen, bestående av Bryan Beller (Joe Satriani, Steve Vai, Dweezil Zappa) på bass, Guthrie Govan (Asia, Steven Wilson, Hans Zimmer) på gitar og Marco Minneman (Satriani, Wilson, The Mute Gods) på trommer hadde et sjeldent besøk i Oslo i går kveld på kort turné i Europa etter vellykket turné i Nord-Amerika.  For fusion-gjengen er det jo ingen bedre scene enn Cosmopolite med sin 20-talls sjarm, koselige dekor ogmellomtonefinerte barer.

Det tett opp til fulle lokalet fikk servert et fartsfylt sett som begynte med en innføring til den nye platen de turnerer for, nemlig “You Know What…?”, som slo pusten ut av folk.  Supergruppen deler komposisjonen så vel som scenen, og publikum fikk høre bidrag fra hver av medlemmene. “Spanish Eddie” av Govan – med sin publikumsflørt konserten igjennom – var sterkest av disse tidlige numrene med sitt klare lydbilde og sterke temaer igjennom både stykke og lyrikk med letthet. Andre stykker hadde en mer konvensjonell fusionfølelse med brå skifter i musikalsk stil, noe som er et slags varemerke for gjengen (og sjangeren generelt), men som undertegnede ikke trives helt med. Senere i konserten introduserte Beller, som er det nærmeste bandet kommer en frontfigur, låta som er basert på opplevelsen av å ha fått forretningen hans rundstjelt av et kriminelt par – “The Ballad Of Bonnie And Clyde”. Denne var en av de mer gjennomførte stykkene i settet – velkomponert, melodisk og atmosfærisk, og som ga alle tre i selskapet muligeheten til å imponere. Mange i salen hadde sett frem – med rette – til Minnemans trommesolo som strakte seg over flere minutter midtveis i konserten og må sees for å tro, men i “The Ballad…” fikk vi i salen se ham som følsom og energisk og bidro til rikere og enda mer konvensjonell tekstur bak musikken; vanlig trommespill gjort ekstraordinært av hans musikalske talent.

Hvis bandets bærebjelke er musikalsk pyroteknikk med lange flytende gitar linjeer, kjapp og buldrende bass i tillegg til voldsom sjangertrossende metall-tromming, er der like mye humor og selvironi i fremføringen. Vi fikk høre historier om engelske pubber, innbrudd, Laura Branigans sang titulert “Spanish Eddie” (man bør visst sjekke ut videoen), og selvfølgelig “Kentucky Meat Shower” der Govan samtidig leste fra en illustrert bok.  Dette er et band som, uvanlig for en supergruppe bestående av høyprofilerte og imponerede musikere, er mer opptatt av personkjemi enn ego eller soloopptredener.

Neste gang disse fyrene kommer til Norge bør du gå og oppleve det på egen hånd – om så bare for å høre en duett mellom en oppblåsbar gris og en oppblåsbar kylling akkompagnert av han som spilte gitarsoloen på “Drive Home” av Steven Wilson.  Ikke til å gå glipp av. 4/6

Tekst: Alex Maines
Foto: Anne-Marie Forker

, ,