Tea & Symphony | An Asylum For The Musically Insane

Esoteric Recordings

I Birminghams gater herjet en kjernetrio av Tea & Symphony, med alternerende hoffmusikanter, fra utgangen av 60-tallet til cirka 1972. Primus motor var gitarist Jeff Daw, og i de gode hjelpernes rekker kunne man finne for eksempel Clem Clempson og Gus Dudgeon. I 1969 ble tesymfonikerne hanket inn av EMIs nyetablerte etikett for progressiv rock, Harvest, og debutplata med det velklingende tittelbladet utstedt i november. Daw og kompanjong James Langston hadde fortid som fattige trubadurer, og var bevandret i datidens gryende folkrockscene, med islett av vaudeville og jazz. Makkernes erfaringsgrunnlag farger naturlig nok debutskiva, men den overhengende tonen, og albumets befriende forakt for sjangertenkning, furnerer stoffet progressive lødigheter.

Det halvt bisarre, halvt søte åpningssporet ”Armchair Theatre” reiser en syntese av sirlig, vokalharmonisert visesang og symfonisk psykedelia, gitt driftig string swing-interludium. ”Sometime” er på sin side forstemmende åndssvak, uten at melodiske eller klanglige fordringsfundamenter undermineres, mens kabaretslasken ”The Come On”, teatralske ”Terror In My Soul” og lettkledte ”Boredom” sementerer albumets fruktige palett. Aller best klinger Tea & Symphony når de krysser spor med amerikanske Ars Nova og Jake Holmes. King Crimson-kronikør Sid Smith penner biografisk essay av sedvanlig leseverdig valens.

Geir Larzen

Utgivelsesdato: 04.09.2015