Skunk Anansie @ Sentrum Scene, Oslo

Onsdag 1. mars 2017

Det var ikke helt fullsatt på Sentrum Scene denne kvelden, og de som vurderte å dra, men droppet det, kan nå angre bittert, for de gikk glipp av et fyrverkeri av en konsert da Skunk Anansie gikk i strupen på et takknemlig publikum med et kvart hundre låter.

Det er nok de tre skivene fra 90-tallet som fikk de fleste til å investere i billett til dette eventet, men Skunk Anansie har gitt ut tre nye skiver etter gjenforeningen i 2009, og aktet ikke å hvile på gamle laurbær og være noe 90-talls-nostalgiband. Likevel åpnet de ballet med to låter fra 1995-debuten, «And Here I Stand» og «Intellectualize My Blackness». Og samtlige i salen blir øyeblikkelig trollbundet av dette fantastiske vesenet som setter alle andre på scenen fullstendig i skyggen. Vokalist Skin er ikke store dama, men gudbedre for en høyspentledning av en tungt erotisk skinhead vi har her! Og da har vi ikke engang nevnt den engleaktige stemmen som får Adele til å høres ut som Lemmy. Skin virvler rundt, er høyt og lavt, og allerede i første låt lar hun seg ramle baklengs ut i mengden og synger videre liggende på rygg på publikums hender, som sender henne frem igjen og putter henne pent på plass på scenen. Og hun opprettholder dette sinnssyke energinivået gjennom to samfulle timer, hele tiden intenst flørtende med publikum. «How do you say ‘I want to fuck you’ in Norwegian?» og «I will dedicate a fast song to the ladies here, because I know you like it hard» er bare noen av meldingene som smeller fra kjeften hennes – dama bare oser av dyrisk sex så man nærmest kjenner klørne rive i ryggen og hoggtennene i skuldra bare man våger å skotte i hennes retning.

Men vi skal ikke ignorere resten av bandets innsats. Ace må være en av rockens mer anonyme gitarister på scenen, men spillet hans er veldig viktig for Skunk Anansies særpreg. Bassist Cass er kulheten selv og spiller drittøft, mens trommis Mark Richardson er bunnsolid uten å gjøre for mye ut av seg. På scenen er bandet nå utvidet med Richardsons kone Erica Footman på keyboards, perkusjon og kor, og hun gjør en strålende innsats, spesielt vokalmessig låter Skunk Anansie mye bedre nå som noen kan ta andrestemmen. Skunk har alltid vært et glimrende liveband, men de har fått en ekstra dimensjon nå.

Låtmessig henter de materiale fra alle sine seks skiver, med et fokus på debuten, den nyeste (men ett år gamle) «Anarchytecture» og tredjeskiva «Post Orgasmic Chill». Allerede midtveis kjører de på med en intens hitparade som ethvert annet band ville gjemt til slutt – «Twisted (Everyday Hurts)», «Weak» og «Hedonism (Just Because You Feel Good)» pisker publikum opp, og allsangen stanger i taket på Sentrum. Problemet med dette er bare at når de da går tilbake til mer middelmådige låter som «Victim» og «That Sinking Feeling», så blir det et skikkelig antiklimaks, selv om Skin og bandet gir jernet minst like mye på disse. De runder av etter tyve låter med en høyeksplosiv «Yes It’s Fucking Political» og «Little Baby Swastikka» – Skunk har alltid vært et politisk band tekstmessig, og Skin leverte en fantastisk appell mot fascisme, mot fremmedfrykt og mot homofobi – og Donald Trump – «Don’t even get me started on that motherfucker!»

Ekstranumrene har Skunk Anansie hatt en tendens til å improvisere der og da, og de låtene som sto på setlista på scenegulvet var ikke de fem som ble spilt. «I Can Dream» var et flashback til 1995 igjen, før de roet ned med «You’ll Follow Me Down» og «Tracy’s Flaw». Siste låt ut var «Charlie Big Potato» før de takket for seg etter to intense timer.

Og tro det eller ei, men vi overlevde en halvtime på egen hånd i et rom med Skin før konserten, og har dermed et intervju å presentere i sommernummeret av Norway Rock Magazine.

5,5/6 | Geir Amundsen

Foto: Arash Taheri