Søndag 17. juni 2018
Veldig mange har ytret stor skepsis til å se Queen med Adam Lambert på vokal, under begrunnelsen at det er jo ikke Queen uten Freddie Mercury. Joda, det er ikke det samme, men Freddie Mercury døde i 1991 – betyr det at Brian May og Roger Taylor ikke lenger har lov til å fremføre låtene som de selv har skrevet og spilt inn sammen med Mercury? Folk går jo mann av huse for å se «We Will Rock You»-musikalen og diverse Queen-show med norske musikere, men når 50% av det originale Queen er her, så blir det feil? Merkelig holdning, spør du oss. Og at den flamboyante homsen med den store stemmen nå er blitt erstattet av en flamboyant homse med en stor stemme er da heller ingen skandale – Adam Lambert passer mye bedre inn i dette konseptet enn det Paul Rodgers, frontmannen i den forrige konstellasjon, noengang gjorde. Freddie hadde garantert applaudert Adams fremførelser. Legg også merke til at konsertene markedsføres ikke som Queen – men som Queen med Adam Lambert. Hvis du da blir skuffa når Adam Lambert kommer svinsende ut på scenen i første låt, så har du bare deg selv å takke. Og vi skal ikke glemme at Queen var alltid mer enn Freddie Mercury – si meg ett annet band hvor samtlige fire medlemmer har skrevet minst en #1-hit hver, på egen hånd? Ikke engang The Beatles kan matche det!
Adam Lambert prøver heldigvis ikke å være Freddie Mercury – han har forlengst innsett at publikum lett ville gjennomskuet det – men han tar i bruk enkelte av rekvisittene som vi assosierer med Freddie. Lambert har naturligvis en knallsterk stemme, men passer langt bedre til de mer teatralske sidene av Queens musikk, som på «Killer Queen», «Somebody To Love» og siste ekstranummer «We Are The Champions», enn på de hardere rockelåtene hvor han forsvinner litt i bakgrunnen. Og si hva du vil om Queen, men få band har mer varierte låter enn de – fra nærmest progressiv rock og pur heavy metal til heliumlett søndagsmatiné-pop og allsang-arenarock. Og det meste av bandets karriere med Freddie er representert på setlisten, fra «II» til «Innuendo»-skivene, med et fokus på hitene som alle har hørt. Og med så mange hits som dette bandet har, er det forståelig at det ikke blir plass til de mer obskure låtene som hardcorefansen sikkert gjerne skulle hørt, til tross for at flere av de tjuefire låtene blir spilt i forkortede versjoner.
Et godt voksent publikum hadde inntatt et nær utsolgt Telenor Arena, som i dag hadde klart noe så sjeldent som å gi oss bra lyd. Vi gjentar: «STOPP PRESSEN! DET SNØR I HELVETE! BRA LYD PÅ TELENOR!!! SING HALLELUJAH!!!» Etter at roboten fra «News Of The World»-coveret har hilst oss velkommen, drar bandet i gang med «Tear It Up», en forholdsvis obskur og sjeldent spilt Brian May-låt fra «The Works». Men herifra og ut er det nærmest et rent Greatest Hits-show. «Seven Seas Of Rhye» og «Tie Your Mother Down» raser forbi før bandet roer tempoet litt ned med «Play The Game». Etter en killer «Killer Queen» tar Lambert en prat med publikummet og adresserer elefanten i rommet – at noen kanskje er litt skeptiske til ham fordi han ikke er Freddie Mercury – med kommentaren ‘No shit?!’. Dette blir den første av mange hyllester til bandets avdøde frontmann, 26,5 år i graven. Det sterkeste var utvilsomt under Brian Mays solofremføring av «Love Of My Life», sittende alene med en akustisk gitar fremst på catwalken, hvor Freddie dukket opp på storskjermen og sang siste vers med ham, før han tilsynelatende high-five’et May, snudde ryggen til og gikk inn i mørket igjen. Da strittet gåsehuden. Lambert og Taylor kom også ut på catwalken og gjorde «Somebody To Love» og Elvis-pastisjen «Crazy Little Thing Called Love».
Skal vi gjøre unna dødpunktene, så kan det fort oppsummeres i a) en 10 minutters gitarsolo fra den ellers eminente astrofysikeren Brian May – han spiller fortsatt elegant og med ekstremt særpreg, men 10 minutter i konsertens siste tredjedel var i overkant. Og b) en trommesolo/duell mellom Roger Taylor og hans støttehjul Tyler Warren. Trommesoloer er i mine ører generelt kjedelige dopauser, og Taylor har aldri vært noe mer enn en adekvat trommis. (Og når jeg tenker meg om, kanskje den svakeste trommisen i noe platiniumsband av Queens størrelse – ved siden av Lars Ulrich og Don Henley. Men det blir en annen debatt.) Det sier litt at de har med seg en ekstra supplementstrommis på turne, men det var ingen dum avgjørelse – Warren skaper litt luft under vingene på Taylor, som har blitt ganske tung på labben nå. Men han synger greit på «I’m In Love With My Car» og gjør David Bowies vokal på «Under Pressure» til godkjent.
Men utenom dette småpirket, sto nærmest høydepunktene i kø. Vi fikk det aller meste av det vi kunne forvente oss, og publikum gjorde også jobben vi må gjøre for å skape den interaktive opplevelsen som gjør dette til en minneverdig konsert. Allsangen ljomet opp under taket under «I Want To Break Free», vi sto med hevede mobillykter under en vakker «Who Wants To Live Forever» og vi klappet synkront med hevede armer under «Radio Gaga». Og selv om man egentlig er drit lei av en overeksponert «Bohemian Rhapsody», så var det litt stort å omsider få oppleve kanskje tidenes mest legendariske monster av en låt fra en scene, med den ikoniske videoen på storskjermene under operapartiet.
Etter to timer dro det seg mot slutten, men ekstranummer ble det selvsagt. Først dukket Freddie Mercury opp og dro oss med på allsang med sin lekne «Day-Oh!» som vi husker fra Wembley-konserten, før Lambert spankulerte inn på scenen i kongekrone til en «We Will Rock You» som fikk siste rest av energi ut av publikum. Punktum ble satt med full allsang og armveiving på «We Are The Champions», og vi forlot Telenor Arena til tonene av «God Save The Queen». Så joda, dette var knallbra, Adam Lambert både leverte og imponerte, og alle skeptikere som påstår at det er jo ikke Queen uten John Deacon har helt rett. Men så lenge Taylor og May fortsetter å ivareta britisk rocks største skattekiste såpass respektfullt er det en fornøyelse også for oss i publikum.
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen
