Pestilence @ Blå, Oslo

Torsdag 7.mars 2019

Nederland er ikke overrepresentert når det kommer til legendariske metalband, men ett og annet har de å slå i bordet med. Deriblant Pestilence som slo ned som en liten bombe med sin debut «Malleus Maleficarum» i 1988. I hvert fall for de av oss som satt på gutterommet og headbanget til noe litt mørkere enn Bon Jovi på slutten av 80-tallet. I forbindelse med sitt jubileum for den like strålende oppfølgeren «Consuming Impulse» fra 1989 avla bandet en liten visitt på lille Blå for å fremføre deathmetal-klassikeren i sin helhet.
 
Blå var fylt med trofaste og ihuga fans som var kommet ens ærend for å få med seg restene av Pestilence, og med restene mener jeg Patrick Mameli. Resten av originalbesetningen fra «Consuming Impulse» har for lengst kastet inn håndkledet. Likevel skulle det heldigvis vise seg at Mameli og hans nye kompanjonger skulle levere varene og vel så det. Mameli tok umiddelbart grep om publikum og slapp ikke taket før siste riff gjallet mellom veggene på Blå. En skulle tro at over tredve år med forholdsvis hard belastning på stemmebåndene hadde medført varige skader, men den gang ei. I en alder av 51 hørtes han ut som en illsint og våryr okse, for ikke å snakke om de tekniske ferdighetene på øksa. Å si at han eide scenen er en underdrivelse. Men heller ingen tvil om at han har med seg en dyktig gjeng i bakhånd, og det å spille teknisk death metal på dette nivået er en idrettsgren. Selvfølgelig hadde det vært mest stas å ha opplevd dette for 30 år siden, men bandet gjorde det lett å glemme det tapte, og etter stemningen å dømme var det svært få som tilsynelatende lot seg affisere av at det kun var en brøkdel igjen av originalbesetningen som befant seg på scenen.
 

Settlista kom ikke som en overraskelse på noen, det burde den i hvert fall ikke, og det var en sann glede å få slengt gamle dynamittkubber som «Chronic Infection» , «Reduced to Ashes» og ikke minst «Out of the Body» i trynet. Jeg skal ikke fullstendig genierklære Pestilence, men få band har klart å skape en lignende dystopisk og klaustrofobisk følelse samtidig som du får følelsen av å sitte inne i en vaskemaskin på full sentrifuge. Og den følelsen fikk jeg denne kvelden. Mer er det ikke å si om det. Lydmessig var det også lite å sette fingeren på. Blå er Blå, og det mest positive er at du kommer så tett opptil bandet at du kan telle svettedråpene på panna. Den opplevelsen overlot jeg til de langt mer ihuga og vitale fremmøtte, for det kokte foran scenekanten og det var trangere enn en nonne foran der. Joda, det var en særdeles morsom og overraskende positiv opplevelse å endelig se han ene fra Pestilence fremføre en skive som dessverre har blitt altfor oversett innen genren. Det var kort og godt dritfett! Og la oss håpe at både «Malleus Maleficarum» og «Testimony of the Ancients» også står for tur…. 5/6 

Tekst: Pål J. Silihagen
Fotos: Anne-Marie Forker