Mr.Big | Defying Gravity

Frontiers

Det skal innrømmes at selv om undertegnede har en nærmest pinlig mengde av Mr. Big-skiver i CD-hylla (21…), så har jeg ikke gått i taket over de første to skivene de slapp etter gjenforeningen, «What If…» (2011) og «…The Stories We Could Tell» (2014). Det har virket som om de har vært mer gira på å reposisjonere seg som et klassisk, 70-tallsinspirert bluespreget rockeband à la Cream eller Humble Pie, og låtene har vært mer fokusert på et tungt, sløyt groove enn på de mer melodiske riffene og refrengene som gjorde meg til fan i utgangspunktet.

Men på årets utgivelse har de til en viss grad funnet tilbake til seg selv, selv om åpningssporet «Open Your Eyes» også er en klassisk groovebasert rocker. Mr. Big har noen av verdens beste instrumentalister i rekkene, og det tar ikke lang tid før Billy Sheehans boblende og sprudlende bassgeysir og Paul Gilberts gitarfyrverkeri får en til å gape. Den evigunge Eric Martin synger like sterkt og sjelfullt som alltid, og i studio er disse tre forsterket med trommis Matt Starr (Ace Frehley, Burning Rain, All 41) siden Pat Torpey er satt på sidelinja med Parkinsons sykdom. Det hjelper også på at Kevin Elson, som produserte alle skivene deres frem til 1997, er tilbake bak kontrollspakene, og gir dem det klassiske lydbildet igjen, etter en knusktørr lyd på forrige skive. Paul Gilbert har fortalt at de brukte kun seks dager på å spille inn skiva, og det er hovedsakelig gjort live i studio.

Tittelsporet er et av skivas sterkeste kort, med sin nærmest progressive tilnærming – greit, vi snakker ikke «The Gates Of Delirium» her, men det kunne nærmest vært 80-talls Rush, og her har vi et refreng som går rett inn. På «»Everybody Needs A Little Trouble» er de tilbake i tunge grooves, men uten å ofre melodiene. Ingen Mr. Big-skive er komplett uten et par akustiske ballader signert Eric Martin, og den første av disse, «Damn I’m In Love Again» er en lystig Beatles-inspirert sak.

«Forever And Back» er også et høydepunkt, en nydelig liten poplåt med et massivt refreng og ‘aaaaah’-koringer. «She’s All Coming Back To Me Now» låter som klassisk Mr. Big, og kunne gått rett inn på en av de tre første skivene. Første smakebit fra denne skiva var «1992», som er en ålreit låt, med en lettere pinlig tekst om bandets storhetstid for et kvart århundre siden: ‘I was number one in 1992 / The fans were screaming so I couldn’t refuse / The record company said Thank you man, then they threw us into the garbage can’. Avsluttende «Be Kind» er nærmest en R&B-låt i Sinatra-land med do-wop-koringer.

Likevel er dette mer enn godkjent, og likte du de to forrige, så vil du helt sikkert like denne også, for «Defying Gravity» er den beste skiva de har lagd siden gjenforeningen. Så setter vi alle sammen en rød ring rundt datoen 3. november, for da spiller Mr. Big i Norge for første gang på 25 år, på Union Scene i Drammen.

4,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato:  21.07.2017