Metallica | Hardwired…To Self-Destruct (førsteinntrykk)

I forrige uke fikk noen få utvalgte fra norsk musikkpresse anledning til å høre den nye Metallica-skiva «Hardwired…To Self-Destruct», da en representant for bandets amerikanske management Q Prime stakk innom og puttet en CD i spilleren på plateselskapet Universals kontorer i Oslo.

Dette er selvsagt ikke ment som en anmeldelse, kun et kort referat fra førsteinntrykket etter en enkelt gjennomspilling av samtlige 12 låter. Vi kommer tilbake med en fyldigere anmeldelse om et par uker. Skiva slippes 18. november.

Åtte år har gått siden forrige skive, «Death Magnetic», og selv om vi likte den da den kom, må det innrømmes at vi ikke har hørt mye på den de siste 6-7 årene. Nå er Metallica klare med en dobbelt-CD med 12 låter som favner 88 minutter, og musikalsk har bandet igjen gått tilbake til sine røtter. Her oppfinnes ikke nytt krutt, og det er aldri noen tvil om hvilket band man hører på.

Det er tydelig at Metallica og produsent Greg Fidelman (som tidligere har jobbet med Slipknot, Slayer, Red Hot Chili Peppers, Black Sabbath…og Adele, faktisk!) har lagt mye arbeid i arrangementene på disse låtene. Vokalen virker også mer gjennomtenkt enn på de foregående skivene – her er det tatt i bruk andrestemmer og vokalharmonier i mye større grad enn siden Bob Rocks dager i produsentstolen. Og ikke minst har Lars Ulrich, en av de mest middelmådige trommisene i rockens eliteserie noensinne, fått mye hjelp. Trommelyden her er himmelsk sammenlignet med søppelkassespetakkelet vi husker med gru fra den gangen i 2003 da vi lyttet til «St Anger», og det låter tightere enn noensinne. Mistenkelig tight, faktisk. Basslyden er også klar og tydelig. Det bandmedlemmet som viser minst utvikling, er Kirk Hammett. Han sysler stadig vekk med sine soloer, som høres noenlunde likt ut det han gjorde på 80-tallet (og det er kanskje meningen), men pr 2016 fremstår han nærmest som Metallicas minst viktige medlem. Hans bidrag utenom soloene virker i alle fall minimale – han har ikke fått en eneste kredit på komponeringen.

De tre låtene som hittil er sluppet til fansen, «Hardwired», «Atlas, Rise!» og «Moth To Flame», har vel de fleste (som bryr seg) allerede hørt og gjort seg opp en mening om. De er kanskje representative for skiva, men langt ifra de beste – heldigvis, for åpningssporet «Hardwired» er ikke mye å skryte av. Den fungerer best som en knyttneve i trynet, og skal vise at de har hørt på «Kill ‘Em All» før de gikk i studio.

De låtene som derimot traff undertegnede på første forsøk, var tredjesporet «Now That We’re Dead» og sjettespor «Halo On Fire». Førstnevnte er en hoggende midtempolåt som øyeblikkelig får deg til å flekke tenner og setter både foten og nakkevirvlene i bevegelse. Tungt og deilig! Den bygger seg opp mot et stort refreng og inviterer til gjenhør, både på skive og på scene. «Halo On Fire» er den mest melodiske hittil, et lengre epos a la «Bleeding Me», som også fyrer seg veldig opp etter hvert, med mange riff og temposkifter. Også femtesporet «Dream No More» får oss til å løfte blikket overrasket – blytungt og nedstemte gitarer, tostemt vokal og et riff som ble uteksaminert med laud fra «Sad But True»-skolen.

Den siste halvdelen av skiva – CD2 om du vil – var mer vrien å få taket på. Om det var kvaliteten på låtene som sank, eller om det rett og slett var undertegnedes mentale harddisk som ikke lenger klarte å ta imot mer metal en torsdags formiddag er ikke lett å si, men likevel er konklusjonen ganske klar – «Hardwired…To Self-Destruct» er uten tvil Metallicas mest solide og gjennomførte skive på denne siden av årtusenskiftet (det skal kanskje ikke så mye til, vil mange påstå), så med mindre du allerede har avskrevet Metallica fullstendig allerede, vil du neppe bli skuffet over denne. Om det vil verve bandet legioner av nye fans er vel derimot tvilsomt.

Geir Amundsen