Madrugada @ Oslo Spektrum

Fredag 1.februar 2019

De aller mest oppmerksomme av oss har fått med seg at det i år er 20 år siden 1999. Det betyr også at det er 20 år siden Madrugada sitt debutalbum «Industrial Silence» kom ut. Kobler man dette ubestridelige faktum (som får enkelte til å føle seg gammal) sammen med gjenforeningen av det som på første halvdel av 00-tallet var et av Norges alle største rockeband, får man en gjenforeningskonsert mange har ventet på. Rundt 18 000 billetter fordelt på to kvelder forsvant på et blunk da de ble offentliggjort.

Historien til Vesterålen-bandet er kjent for de fleste. Nevnte «Industrial Silence» gikk rett til topps på VG-lista her til lands, noe som er sjelden kost for et debuterende norsk band. Suksessen vedvarte utover 2000-tallet med spellemannpriser i fleng og høye salgstall. Etter gitarist Robert Burås’ bortgang i 2007 la bandet inn årene i 2008, symbolsk nok med en avskjedsturne som endte der vi er i kveld, nemlig Oslo Spektrum.

Det har vært annonsert at debutalbumet skal vies ekstra oppmerksomhet disse to kveldene i Oslo. Og det til gagns. På en først tilsynelatende nedstrippet scene benytter de første halvdel av konserten til å spille de gjennom hele albumet, dog i variert rekkefølge. Et ganske unisont publikumsbrøl møter bandet, et brøl som det skal gå en stund til vi hører igjen neste gang. For «Industrial Silence» er ingen partyskive, og publikum er nok også blitt 20 år eldre siden det kom ut.

Vokalist Sivert Høyem har åpenbart vært snill med stemmebåndene sine siden sist, for han høres ut som han alltid har gjort: Dels mørkemann og dels crooner med et innbitt forhold til tekstene. Bandet bærer litt preg av at det er lenge siden sist, det føles til tider litt inneslutta og stillestående og konsentrert, og det blir aldri den dynamikken man håper på mellom publikum og band. Den nedstrippede scenen blir etter hvert åpnet litt mer opp i høyden slik at det kan tas i bruk videoprojeksjoner som backdrop, med litt vekslende hell. Størrelsen på produksjonen og scenen kler ikke helt bandet, og de mørke og litt «farlige» understrømmene man opplever på skiva forsvinner til tider.

Vi skal ikke røpe for mye om settlisten av hensyn til dere som skal i Spektrum i kveld, men høydepunktene under gjennomkjøringen av «Industrial Silence» må være «Strange Colour Blue» og en veldig frisk versjon av «Beautyproof» med sine store lydvegger av gitar. Generelt fungerer det best når tempoet høynes og det kan bråkes litt fra scenen denne kvelden. De roligere låtene blir litt for stillestående og stakkato.

Sivert Høyem er ingen pratmaker mellom låtene, noe som er litt synd, da det i Spektrum fort kan føles som det er stor avstand mellom band og publikum. Men vi blir informert om at konserten er delt i to, og at det kommer mer etter et lite avbrekk. Del to av konserten blir viet de største hit’ene. «Black Mambo» sitter ikke helt som den bør, her må den noe kleine video-backdrop’en av hender som «danser sensuelt» ta skylda. Tankene ledes hen til de gamle helter Smitt og Smule fra Labbetuss. Dere som skal i Spektrum i kveld vil skjønne det når dere ser det.

Innledningens publikumsbrøl er tilbake når Ane Brun blir annonsert for «Lift Me», og den gjennomføres prikkfritt av to meget gode vokalister. En annen kjempehit, «Majesty», får frem litt allsang i publikum, før «The Kids are on High Street» kommer som kveldens klart høydepunkt og beste låt. Igjen er det når det trykkes litt på effekt- og fuzzpedaler det fungerer best for sekstetten (pluss strykere fra Oslo Strings som er med på utvalgte låter) på scenen. Konfetti- og ballongregn avslutter klassikeren, selv om det ikke avsluttes der. Litt flirende fra scenen skjønner Høyem & Co at det kanskje ikke bør slippes hundrevis av ballonger over publikum før de er ferdig for kvelden, og den rolige avslutningen «Valley of Deception» får et originalt lydspor av sprekkende og smellende ballonger låta gjennom.

Noe rusk er ikke å unngå når det er gått så lenge siden sist, men alt i alt er det et proft og godkjent comeback. Det skal bli spennende å se om de er blitt mer varm i trøya på PiP-festivalen i Sofienbergparken til sommeren, for det er helt klart potensiale til å nå gamle høyder her. 4/6

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Geir Kihle Hanssen

 

,