Impossible @ John Dee, Oslo

Fredag 6. mai 2016

Oslo-baserte Impossible gjorde seg bemerket i 2012 med den kritikerroste debuten «Close Relations» og har siden utgitt oppfølgeren «Second Thoughts» i 2014. Fredag kveld inntok de scenen på John Dee foran om lag 100 tilhørere; ganske sparsomt oppmøte, men kanskje å forvente på en «inneklemt» fredag som denne.

Bandet rigget selv scenen, stemte og ordnet før det ble annonsert at de var klare. Impossibles musikk er i den mer følsomme skalaen, lett å høre på og lette å like. De er også lette å like på scenen, dog uten de helt store utfordringene til publikum. Det skal ikke sies noe på låtskriverkunsten her, heller ikke på det musikalske håndverket. Vokalen er sterk, og koringen er superb. Musikerne er trygge på scenen og står stødig der de står.

Riktig nok er John Dee en liten scene, men jeg ønsket likevel at bandet skulle eie den lille plassen, og det gjorde de dessverre ikke. I et sett på rundt 60 minutter er det kun tre låter som ser ut til å vekke publikum som ellers står spredt, snakker og sjekker mobilen. Det er ikke noe godt tegn. Det handler ikke om musikken eller utførelsen, men det handler om formidling. Akkurat her har Impossible en vei å gå, selv om det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som manglet. Mot slutten av settet skjedde det likevel noe, bandet ga jernet med en annen glød, noe som smittet over på publikum som trakk sammen foran scenen.

Spørsmålet er jo likevel at når katalogen av låter er i såpass dempet form så krever det kanskje en skarpere formidling for at ikke publikum skal oppleve bandet som bakgrunnsmusikk. Settet var selvsagt en blanding av begge plateutgivelsene, men bandet overrasket med en helt ny låt som ekstranummer. Dette kan være risikabelt ved at publikum ikke følger deg, men funker det har du en gylden anledning samtidig til å teste ut nytt materiale. Det funket som gull! Impossible er fremdeles i fasen hvor de kan gjøre dette, og den nye låten var et lite høydepunkt – bare synd at det var den aller siste låten.

Impossible er et band å følge med på, spesielt hvis de greier å ta steget ut i liveopptreden, bryte den sikre sonen og formidle mer av emosjonene som finnes på platene. Men dette var langt i fra en bortkastet, inneklemt fredag. Snarere: Heia Impossible! Her er det mer enn bare fin musikk, så derfor kan jeg trygt komme med oppfordringen: Vær så snill å riv løs lokalet, selv om det bare er 100 stykker som hører på! La det heller bli sånn at man kan si «jeg var der, da det bare var 100 som hørte Impossible». En utfordring fra meg.

3,5/6 | Ida Maria Zaborowski

Foto: Geir Amundsen