Gary Numan @ Parkteatret, Oslo

Søndag 4. mars 2018

Når synth- og new wave-legenden Gary Numan besøker Norge for aller første gang, etter godt og vel 40 år i bransjen, er det ikke rart billettene rives bort på bare noen få dager når konserten settes opp på lille Parkteatret.

Det er ikke mange artister som kan skilte med å ha gitt ut noen av sine beste verk så langt ut i karrieren sin, men Numan har imponerende nok gjort akkurat det med sine to siste album «Savage: Songs From A Broken World» og «Splinter: Songs From A Broken Mind». Gledelig er det da også at så mye av settet tilegnes disse to skivene. Det vitner om en artist som fremdeles har trua på seg selv, og som ikke har noe behov for å lene seg tilbake på nostalgibølgen. Kun fem låter på reportoaret er fra før 2000-tallet, og de er alle hentet fra hans to mest kjente album, Tubeway Armys «Replicas» og det første under eget navn «The Pleasure Principle», begge utgitt i 1979. Altså hopper han overraskende nok over hele 80- og 90-tallet denne kvelden. Uten at jeg tror så mange i salen egentlig hadde så mye imot det.

Numan fremstår fremdeles som en relevant artist i dag, og noe av grunnen til det er nok at han har fulgt med på sjangerens utvikling og ikke latt seg gro fast på 80-tallet. Det er hardere og mer industrielt enn tidligere, og midtveis i kveldens åpningslåt «Ghost Nation» kunne man fundere på om man hadde havnet på konsert med Nine Inch Nails. Trent Reznor har selv uttalt at Numan var en stor innflytelse for NIN, men det er tydelig at Reznor også har hatt en stor innflytelse på Numans utvikling. Også når det gjelder den energiske scenefremføringen og den massive bruken av lyseffekter han og bandet gjemmer seg bak. Det visuelle forsterker det musikalske og gir en bunnsolid totalopplevelse.

Undertegnedes inngangsport til Numans verden, Tubeway Armys «Down In The Park», kommer tidlig i settet og er oppdatert med en ny metallisk drakt og låter like frisk og moderne som det nyeste materialet i kveld. Høydepunktene kommer tett mot slutten med nye favoritter som «My Name Is Ruin» og «When The World Comes Apart», samt de obligatoriske hittene «Are Friends Electric?» og «Cars». Og konserten rundes av på perfekt vis med den nydelige og intime «A Prayer For The Unborn» fra den nå 18 år gamle «Pure» som siste ekstranummer.

Etter en suksesskveld som denne, regner jeg med det ikke tar for lang tid før Numan er tilbake på norsk jord. Og da forhåpentligvis på et litt større lokale så flere får muligheten til å ta del i opplevelsen.

5/6 | Terje Embla

Foto: Anne-Marie Forker