Epica @ Vulkan Arena, Oslo

Lørdag 4. mars 2017

Det er hele syv år siden Epica sist besøkte Norge. I 2010 gjestet de både Norway Rock Festival og John Dee med bare et par måneders mellomrom, men etter det har de glimret med sitt fravær enda de har gitt ut tre album siden den gang. Det nyeste tilskuddet, «The Holographic Principle», ble utgitt i høst, og endelig var det altså på tide med et nytt Norgesbesøk. Derfor var det kanskje ikke så rart at vi kom til en nesten fullsatt arena.

Det nederlandske seksmannsorkesteret fyrte i gang det hele med to låter fra det siste albumet; «Edge Of The Blade» og «A Phantasmic Parade». Deretter kunne gitarist og growler Mark Jansen love oss at jo mer energi vi ga, jo mer ville vi få. Og energi det fikk vi.

Til tross for at de har kjørt nærmest identisk settliste på resten av turneen var dette langt fra innøvd og uinspirerende – det er lenge siden jeg har sett et så vitalt band hvor samtlige medlemmer er superenergiske på scenen. De fleste klatret jevnlig opp og ned av monitorer, og det var gledelig å se at fem av seks i bandet har langt hår som de vet å bruke for det det er verdt – med halvannen time med nesten konstant headbanging fra scenen kunne man ikke unngå å slenge litt med håret selv, og før «The Obsessive Devotion» ble vi på gebrokkent engelsk oppfordret til å være med på bangingen. Jeg antar at samtlige av det mannlige publikummet synes Simone Simons tar seg særs godt ut når hun kaster på det lange røde håret sitt. Det blir vel et bandissue den dagen hun ønsker å klippe seg kort.

Sjettemann på laget, Coen Janssen på tangenter, veier opp for det manglende håret med å være bandets største energibunt. Det er ikke mange band jeg har sett hvor keyboardisten er den som eier showet. Det henger muligens sammen med at han er av den opprinnelige besetningen som har vært med siden 2002, mens flere andre i bandet har blitt byttet ut underveis. Tidenes feteste mobile keyboard hadde han også, som han vandret rundt med halve konserten. Og resten av tiden hvor han sto bak sin ordinære Roland sto han heller ikke i ro, og slettes ikke alltid bak, men snurret rundt og spilte fra alle vinkler. Han minnet meg rett og slett på hvorfor jeg liker metalkeyboardister og symfonisk metal.

Simone Simons sang upåklagelig med sin alvestemme, og sammen med koring og Mark Jansens growling ble det et perfekt gotisk lydbilde. Dog kunne lydmannen justert vokalen noen steder, hvor Simone druknet litt i musikken. Og lysmannen hadde visst ikke fått med seg at Mark Jansen også står for store deler av vokalen – han ble stadig stående i mørket å synge stakkar.

«Unchain Utopia» må trekkes frem som et musikalsk høydepunkt med sin pompøse operastemning, sammen med siste låt «Cry For The Moon» hvor det ikke overraskende ble allsang på refrenget «forever and ever». Under sistnevnte var Coen Janssen både høyt og lavt og alle andre steder enn bak tangentene – han spilte på Isaac Delahayes 7-strengs Les Paul, hvor vi fikk et aldri så lite bromance-øyeblikk, og han avsluttet senere på bassen til Rob van der Loo. Både Delahaye og Mark Jansen spilte for øvrig på 7-strengs gitarer. Deretter tuslet hele ensemblet av scenen.

Coen Janssen kom alene ut igjen og roste publikum, og lurte på om vi ville komme hver gang hvis de kom tilbake hver helg, før han måtte klage litt på at han savnet en moshpit. Resten av bandet slo følge med ham på scenen og Mark Jansen kunne skryte av at Epica er kjent for sine intellektuelle tekster og ville ha oss med på allsang på «Hey!» som intro til «Sancta Terra». Under «Beyond The Matrix» hoppet hele salen, og da de avsluttet det hele med «Consign To Oblivion» fikk de omsider moshpiten sin.

Settlista hadde en overvekt av låter fra den siste plata, naturlig nok, men vi fikk likevel en god blanding av nytt og gammelt. Fra hele katalogen bestående av syv album var det kun femteskiva «Requiem For The Indifferent» som ikke var representert.

Kvelden kan lett oppsummeres med følgende frase overhørt blant publikum: «De kunne ikke valgt et bedre bandnavn, for dette er jo episk fett!»

5/6 | Marianne Lauritzen

Foto: Tom L. Nilsen

Les også vår anmeldelse av «The Holographic Principle»!