Biffy Clyro

I februar leverte Biffy Clyro en absolutt klassiker av en kanonkonsert på John Dee, og siden da har de blitt allemannseie med flere radiohits og festivalopptredener i Norge. Så da de vendte tilbake til Oslo, nå oppgradert til Rockefeller, benyttet vi anledningen til en ny prat med skottene, denne gang representert ved rytmeseksjonen og tvillingbrødrene Ben og James Johnston. 

Tekst & foto Geir Amundsen


Ben og James Johnston.

– Velkommen tilbake, karer! I konsertanmeldelsen for Norway Rock Magazine i februar veddet jeg på at dere ved neste besøk spiller på et utsolgt Rockefeller eller Spektrum, og jeg fikk rett, men jeg hadde ikke regnet med at dette skulle skje bare åtte måneder senere.
Ben: – Nei, det har gått slag i slag i år, vi har bortimot vært på veien konstant og knapt vært hjemom i det hele tatt.
James: – Men det gir jo resultater, når vi stadig ser at det kommer flere og flere folk til konsertene våre, og flere og flere synger med på låtene våre.

– Og denne gangen har dere vært på en liten Norgesturne. Hvordan var Bergen og Stavanger?
James: – Utrolig, folk tok så godt imot oss og var helt med.
– Men hardkjøret har kostet litt? Jeg hørte dere måtte avlyse konserten for noen dager siden i Göteborg, eller Gothenburrah, som dere skotter vel uttaler det i stil med Edinburgh?
Ben: – Haha, Gothenburrah …du har rett. Jo, Simon (Neil, vokalist og gitarist) har slitt med stemmen sin, som nesten ikke har fått hvile i det siste. Vi skulle egentlig ha en fridag dagen før Göteborg, men endte opp med å gjøre masse intervjuer og TV-show i Nederland, så vi har stort sett stått opp i 06-tida hver dag nå, etter å ha stått på scenen til nærmere midnatt.
James: – Så vi ble nødt til å avlyse Göteborg for at Simon skulle ha mulighet til å hente seg inn igjen til disse konsertene i Norge, og legen har gitt ham totalt taleforbud utenom scenen, og det er derfor han ikke er her med oss nå. Hadde vi ikke avlyst den, kunne vi risikert å måtte avlyse resten av turneen.
– Så det går greit med han nå?
Ben: – Han sliter, og synes det er kjipt, men vi vil ikke kansellere flere konserter med mindre vi absolutt må. Og vi tror det skal gå greit nå. Enda vi spilte Stavanger i går, var i seng til 02, oppe i 06-tida og har kjørt buss hit til Oslo i hele dag, og nå sitter vi og prater med deg og skal ha soundcheck etterpå…det er et hardt liv!

– Men siden Simon ikke er her, så kan vi jo benytte anledninga til å baksnakke han litt. Hvorfor har han valgt å farge hår og skjegg hvitt, med den følge at han ser ut som en blanding av Julenissen og en Old English Sheepdog?
Ben: – Det lurer ærlig talt vi også på.
– Men det er vel bare en fordel for dere to? Nå som Simon ikke er den kjekkeste i bandet lenger, så drar vel dere de lekreste damene?
James: – Ingen kommentar!
– Hvor ofte har dere vært i situasjonen som Pink Floyd beskriver i «Have A Cigar» med «The show  is just fantastic, that is really what I think, oh and by the way, which one is Pink?»?
James: – Du mener, hvor ofte møter vi bransjefolk som tror at Simon er selveste Biffy? Det har skjedd flere ganger, men det begynner å bli en stund siden nå.
– Og hvor ofte når dere leser Simons tekster første gang, tenker dere «Hva i helvete har han røyka nå, og hvor kan jeg få litt?»
Ben & James i kor: – Hver gang!


Simon Neil på Rockefeller.

– Videoen til «Boom, Blast & Ruin» som nå er ute, er veldig intens, og viser det hektiske livet dere har hatt det siste året.
Ben: – Ja, den viser høydepunktene fra 2010, med diverse digre festivaler, og fra endel steder som vi aldri har spilt før, som Japan, USA og Australia. Det har vært et forbløffende år for oss.
– Dere nevnte i februar at kanskje dere skulle spille  noen festivaler til sommeren…
James: – Haha! Ja, vi gjorde vel nesten ikke annet, hver eneste helg var det en eller annen festival! Jeg tror vi var hjemme EN helg.
– Hvordan var Reading og T In The Park? Der spilte dere hovedscenen i år, ikke sant?
Ben: – Ja, vi sto vel tredje øverst på plakaten begge steder. Vi har stort sett fått gode plasseringer hele veien. Roskilde var svinebra, og Hovefestivalen her i Norge var knall, med en liten strand backstage, og hvor vi lå og slanget oss på en båt i fjorden sammen med en del av de andre bandene.
– Og hvordan var det å spille med Them Crooked Vultures? John Paul Jones, en av tidenes største bassister, sto og så på dere fra sidelinja.
James: – Det var jo et kick for oss selvsagt, ingenting er jo bedre enn det. Men han er en utrolig avslappa, lavmælt og nesten sjenert fyr, så det var ikke noe problem.
– Alle tre er vel kule folk, og Josh Homme kjenner jo dere godt fra før.
Ben: – Ja, som trommis var det en opplevelse for meg å stå å se på Dave Grohl spille trommer, mannen har et sykt driv. Og Josh kjenner vi fra Queens of the Stone Age, som vi har vært supportband for, og han spiller også gitarsoloen på «Bubbles» fra vår nyeste skive «Only Revolutions».

– På den skiva, og på forrige, er det mye av både keyboards og strykere, og dere er tre mann på scenen. Har dere vurdert å bringe inn en ekstra musiker eller to i livesammenheng for å klare å gjenskape lydbildet fra skivene?
James: – Når vi spiller i Storbritannia eller på større festivaler, så har vi faktisk en ekstra gitarist, en kar som heter Michael som til daglig spiller i et band som heter Oceansize. Han tar seg av lyden av både synth og blåseinstrumenter og strykere, spiller gitar og synger også veldig bra. Dessverre er han opptatt nå med Oceansize.
– Så dere er en trio i kveld?
James: – Ja. Vi turnerte med Mike i hele vår og i USA, og så gikk vi tilbake til trioformatet igjen, og da føltes det brått som om det ble litt tomt lydbilde igjen.Men det er jo en trio vi har vært i 15 år og det vi er vant til. Men det er alltid stas å legge litt ekstra glasur på kaka på de litt større konsertene.
– Men det spilte liten rolle da jeg så dere på John Dee i vår. Da passet det formatet med en liten scene. Men på en stor scene foran tusener  av folk passer det bedre med litt bredere lydbilde og ekstra musiker på scenen.
Ben: – Nettopp! På en liten klubbscene er det helt greit med en svett og hard rocketrio, da blir lyden av strykere temmelig overflødig. På noen konserter vi skal ha senere i år kommer vi til å dra inn en strykekvartett og kanskje et kor. Men det er morsomt å variere å eksperimentere litt innenfor rammene også, og ikke bare gjøre det helt likt måned etter måned.

– Dere går alltid på scenen i bare overkropper. Hva er greia der, egentlig?
James: – Det startet vel med at da vi gikk på scenen med skjortene på, så tok det ikke mange dager av turneen før bagasjen var smekkfull av illeluktende gjennomvåte klær og bussen vår stinka av svette, så vi begynte å ta skjortene av FØR vi gikk på scenen. De ble alltid tatt av underveis uansett. Og nå er det nesten blitt et rituale før vi går på, det føles befriende…
Ben: – …og ikke minst lukter ikke koffertene våre hest lenger.
– Men visuelt forplikter jo det litt. Du kan ikke gå på scenen i bar overkropp og så stå rolig og stirre på skoene dine. Da må dere trøkke på!
James: – Haha, ja, men dette var jo ikke en planlagt greie. Vi startet jo i trange røykfylte kjellerlokalet hvor fukten dryppet fra taket. Nå til dag, når vi spiller utendørs i fin temperatur på festivaler, lurer folk på hvorfor i helvete vi kler av oss før vi går på scenen, men det har blitt naturlig for oss. Jeg KAN ikke spille med skjorta på lenger!

– Har dere begynt å tenke på neste skive?
James: – Ja, vi har tenkt på den lenge, men vi har ikke hatt så god tid til å jobbe med nye låter i år, siden vi stort sett har turnert uten stopp. Vi er ikke ett av de bandene som klarer å lage låter på turnebussen eller på hotellrommet. Før vi kommer oss hjem til vårt eget øvingslokale, kommer vi neppe så veldig mye videre i arbeidet, selv om vi har en god del utkast og ideer til nye låter.
Ben: – Vi er utålmodige og ivrige etter å komme igang med nytt materiale, men samtidig vil vi ta oss god tid for å være sikre på at vi lager den beste skiva vi kan, så det gjelder bare å finne den rette balansen der. Mot slutten av neste år håper vi å kunne ha neste skive ute.
– Er ikke det et luksusproblem? Å måtte utsette innspillinga av neste skive fordi den forrige fortsatt selger så bra at turneen bare blir forlenget og forlenget?
James: – Jo, det kan du si. Vi føler jo at vi er såpass kreative at hvis vi ikke måtte turnere hele tiden, ville vi sikkert ha gjort ferdig neste skive forlengst. Men vi elsker jo å reise og spille over alt, så det er et privilegium å ha et slikt problem.
Ben: – Jeg gleder meg til å få presentere nye låter, men vi kommer ikke til å gi den ut før vi er klare. Man får bare en sjanse, du kan ikke gi ut en skive og så en måned senere komme og si «Eh, vent litt, det var ikke bra nok,vi vil gjerne endre på verset her eller mixen der». Gir du ut en dårlig skive, så er det muligens din siste skive.

– Kommer dere til å jobbe med produsent Gggarth Richardson (Rage Against The Machine, Skunk Anansie, Testament, Red Hot Chili Peppers) igjen, som produserte «Puzzle» og «Only Revolutions»?
Ben: – Forhåpentligvis, vi har et veldig godt arbeidsforhold til han, men det kommer jo an på om han er ledig når vi er klare til å gå i studio. Han sitter ikke på ræva og venter på oss heller.
James: – Noen band vil at produsenten skal på magisk sett forvandle bandets låter til fantastiske kanonhits, men vi vil bare at han skal fange lyden av bandet slik vi høres ut, for låtene våre er stort sett 99% ferdig arrangert før vi går i studio. Men vi er alltids villige til å høre på forslag.
– Så det er ikke produsenten som har sørget for den enorme forskjellen mellom den rå og ubehøvla B-sida «Help Me Be Captain» og den velarrangerte radiohiten «The Captain» fra skiva?
Ben: – Nei nei, for all del, vi bare tenkte det kunne være morsomt for fansen å få høre hvordan førsteutkastet til «The Captain» hørtes ut, før vi hadde fått jobbet med den og fått partiene og arrangementene på plass. Gggarth gjorde stort sett ikke annet med den låta enn å spille den inn slik den var. Vi er såpass kontrollfreaks over Våre Låter at vi er ikke så veldig hyppe på å la utenforstående få tukle med dem.

biffy1
Biffy Clyro på Rockefeller oktober 2010.


– På de to siste skivene synger Simon med en mer skotsk aksent enn på de første, hvor han nesten har en amerikansk twang på uttalen sin. Er dette bevisst fra hans/deres side, eller noe som har kommet naturlig?
James: – Vel, du vet, når man er ung og i studio for første gang, så er det naturlig å kopiere sine forbilder, og for oss er det mest amerikanske band. Men etterhvert som man finner sin egen stil og blir mer trygg på hva man holder på med, så søker man til sin egen identitet, og vi er jo skotske.
– Jeg synes den skotske aksenten gjør Biffy Clyro enda mer særpregede. Den gjør at dere skiller dere ut fra mengden av amerikanske og amerikansk-inspirerte band.
Ben: – Det er godt å høre. Men det er som sagt en naturlig utvikling for oss. Og vi ville jo blitt raskt gjennomskuet og dratt grundig ned på jorda om vi hadde fortsatt med amerikanske aksenter og tekster om Route 66 og surfing i California.

– Vi har forøvrig nettopp knekt koden med Den Hemmelige Suksessformelen for skotske band.
B&J: – Huh?
– Det må selvsagt være et brødrepar i bandet. Dere to i Biffy Clyro, Malcolm og Angus Young i AC/DC (jada, ikke skotsk band, men skotske brødre), Reid-brødrene i The Proclaimers, Gizzi-brødrene i Gun, Mark & David Knopfler…
James: – Kutt ut!
– …Longmuir-brødrene i Bay City Rollers, de TRE Morris-brødrene i Balaam & The Angel, Kane-brødrene i Hue & Cry, Mark & Jim Kerr i Simple Minds, Watson-brødrene i Big Country, Reilly-brødrene i Logan og selvsagt The MacDonald Brothers. Sånn. Finnes det flere skotske band da?
Ben: – Dæven. Du har gjennomskuet oss. Hemmeligheten er ute. Pokker ta.
James: – Jeg ante ikke at det var SÅ jævli mange! Men det har vel kanskje å gjøre med at brødre vokser opp sammen og er hverandres nærmeste, spesielt oss som er tvillinger, og da hører man på samme musikk, blir inspirert av det samme og deler samme drøm. Og vi har jo hengt sammen med Simon siden midten av tenårene, så han er nesten som en tredje bror for oss.
Ben: – Og det er jo tøft å være i et band, de fleste gir opp og slutter lenge før de oppnår noen form for suksess. Vi tre er så sammensveisa at hvis en av oss vakler i troen, så står man likevel på for de andre tos skyld, og de andre to backer deg opp for alt det er verdt, uten å vurdere å få inn et nytt medlem i bandet istedet.

– I starten av deres karriere var dere kjempeglade for å få lov til å varme opp for  Weezer i Skottland. Og nå har dere avansert til å spille med band som The  Rolling Stones, Queens of the Stone Age, The Who, Bon Jovi, Red Hot Chili Peppers osv. Føler dere større press med å varme opp for deres gamle helter, eller spiller ikke det noen rolle?
James: – Det er selvsagt spesielt for oss å spille med band som The Rolling Stones, som vi har enorm respekt for. På festivaler derimot, hvor det er allslags band som spiller, band vi ikke har noe spesielt forhold til, spiller det mindre rolle. Vi vil selvsagt likevel gå ut der på scenen og prøve å konvertere deres fans til oss. Hvis vi får sjansen til å spille for tusenvis av nye mennesker som normalt sett ikke ville betalt for å se oss, så vil helt sikkert noen av dem like oss, og da har det stor betydning.
– Dere har varma opp for Linkin Park også…
Ben: – Ja, jo, jeg vil ikke snakke dritt om de, de gjør sin greie, men også det ga resultater. Vi har fått høre fra mange at «Åh, jeg så dere med Linkin Park, og dere var bedre enn dem» eller noe sånt, så vi kan ikke egentlig tillate oss å la vår personlige smak diktere hvem vi spiller med.
– Ville dere varmet opp for Lady Gaga om dere ble spurt?
B&J: – Hahaha! Øh, det blir å trekke den litt for langt!

– Men har dere lært noe, profesjonelt sett, av disse bandene som dere har spilt med?
James: – Hmmm ja, Josh Homme i QOTSA har mye han skulle sagt, når han gidder. Og han har kjeftet på oss et par ganger for at vi er for snille gutter og gitt oss et par businessleksjoner i hvordan man skal kunne tyne mest mulig ut av situasjonen.
Ben: – Og det har ogsåvært interessant å se dem hver kveld, for de er et veldig organisk band, som endrer på setlista hver kveld, drar ut låtene og improviserer når det passer seg, for å beholde lekenheten og det menneskelige aspektet i musikken. For å ikke bli rutinepregede eller kjede seg. For kjeder bandet seg på scenen, så smitter det fort over på publikum.
James: – Men av Muse lærte vi bortimot det motsatte, om å være nærmest robotiske og hvordan man skulle få liveshowet til å høres mest mulig ut som det folk har hørt på skiva. Jeg har mest lyst til å være et sted midt imellom de to filosofiene. Men jeg vil si det er de to bandene vi har lært mest av å turnere med. Vi har ikke lært så mye av The Rolling Stones…
Ben: – Jo, de lærte ihvertfall meg noe om vennlighet, for de tok seg tid til å komme innom vår garderobe og presentere seg, ta bilder med oss og slikt, enda de sikkert ikke aner hvem vi er engang. Og for band godt opp i 60-årene, i rockens høyeste adelsklasse, synes jeg det er ganske raust, for det trenger de ikke gjøre. Og når de fortsatt kan være vennlige og imøtekommende etter 45-50 år i bransjen, så er det ingen grunn til at ikke vi jyplinger skal kunne være det hele tiden, mot fansen og mot våre supportband. Ikke at vi skal late som vi er hyggelige, men ihvertfall ta oss den tida som trengs, når det trengs.