Biffy Clyro | MTV Unplugged – Live at Roundhouse London

14th Floor

Har du noensinne sett Biffy Clyro på en scene, så vet du at deres konserter er en eksplosjon av energi og trøkk, med et hardtjobbende og skjorteløst band gjennomvåte av svette. Hvordan de skulle klare å overføre dette med suksess til alle bands store manndomsprøve, MTV Unplugged, uten å miste energien, fremsto som et lite mysterium.

Fansen står og kauker bandets slagord ‘Mon the biff!’ i det bandet kommer på scenen, og ingenting tyder på at dette ikke skal bli nok en full gass-konsert. Men når frontmann Simon Neil drar igang med «The Captain» alene på kassegitaren før resten av bandet kommer inn etter åpningsstrofene, er det tydelig at bandet har tatt oppgaven på alvor. For dette funker veldig i ny drakt, og det er tydelig at en bra låt er en bra låt selv om du demper den ned og tar vekk det elektriske. Trioen, komplementert med de korende tvillingbrødrene Ben og James Johnston på trommer og bass, får som vanlig scenehjelp av Mike Vennart på rytmegitar og Richard Ingram på piano – og sporadisk også en dame på cello..

«Biblical» følger, også denne sitter som en kule i avkledd versjon, selv om Simon fullstendig føkker opp de siste par gitartonene. Hvorfor de i det hele tatt har spilt inn svisken «Re-Arrange» fatter jeg ikke helt, i disse ører faller den helt utenfor det Biffy Clyro som band står for. Den hadde passa bedre til Astri S eller Ellie Goulding – med unntak av tekststrofen ‘I got a lot of rage and I’m trying very hard to control it’ da.

Setlista er ellers en fin miks av hitlåter som «Mountains», «Many Of Horrors» og avsluttende «Machines» i en akutt gåsehudfremkallende versjon, og av mer obskure låter som den Bob Dylan/The Waterboys-aktige «Drop It» (som du kun finner på en B-side fra «Puzzle»-epoken) og den litt countryinspirerte «Small Wishes» fra «Ellipse», som de aldri hadde spilt hverken før eller siden. Her er også en helt ny låt («Different Kind Of Love»), og en cover av The Beach Boys «God Only Knows», som Simon introduserer som ‘den viktigste låten jeg ikke skrev’. (Hardcorefansen vet selvsagt at dette er hans favorittsang gjennom tidene, og at han har tatovert ‘God only knows what I’d do without you’ over brystkassa som en kjærlighetserklæring til kona hans.)

Der hvor enkelte band omarrangerer låtene sine totalt og drar inn eksterne musikere når de skal tilpasse seg Unplugged-formatet (som f.eks a-ha og Placebo) så holder Biffy seg til sitt vante format, bare med akustiske gitarer i stedet for elektriske, og et generelt mer dempet uttrykk. Men joda, Biffy Clyro kan faktisk levere meget godt selv om de for en gangs skyld ikke spiller i bar overkropp. Med på kjøpet av denne skiva følger tilhørende DVD – som er bra filmet, men det er grenser for hvor lenge det er interessant å se på fem menn som sitter på hver sin stol. Er du fan, så passer «Live At Roundhouse London» fint inn i Biffy-samlinga di, ikke noe å nøle etter!

5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 25.05.2018