Bergenfest 2018 – Dag 2

Onsdag 13. juni 2018

Etter en storslagen rockekveld på første dag, var det et mer variert festivalprogram på dag to. Dagen startet bl.a med den gamle americana/folk artisten Tom Russell og den australske popduoen Angus & Julia Stone, men disse måtte Norway Rock Magazine stå over. Det var ellers en god del flere folk denne kvelden, mye grunnet headliner Nick Cave. Ikke nok med det, festivalværet var fortsatt bra om enn litt småkaldt.

 

SPARKS
Amerikanske Sparks har holdt det gående i snart 50 år, og er vel en av de merkeligste konsertene som har vært på hovedscenen under Bergenfest. Brødrene Ron (72 år) og Russell Mael (69 år) er fortsatt vitale og ga ut albumet «Hippopotamus» i fjor til gode kritikker. Deres særegne poprock er både catchy og merkelig, og kan minne om både Queen, Devo og The Beatles. De startet kvelden med «What the Hell is it this Time?» fra siste album, før de gikk videre med «Propoganda» fra 1974 og det er ikke så stor forskjell i det musikalske. Lillebror Russell synger bra og er nesten som en popversjon av Mick Jagger der han hopper rundt på scenen, mens storebror Ron sitter stivt bak keyboardet hele kveld og stirrer på publikum. Før han mot slutten plutselig spretter opp og gjør en merkelig dans. Bandet er kledelig kledd i rosa, og de gjør et energisk og drivende sett. Flere av låtene er hentet fra siste album, men det dukker opp eldre spor hele veien. Det er mye folk til stede under konserten, men mange ser ut til å være lettere forundret og lurer på om hva de skal mene om bandet. Men, de fleste blir og det er god stemning, da Sparks gjør en underholdende og jevnt over god konsert, uansett hva man måtte tenke om det musikalske. De avsluttet det hele med deres største hit, «This Town ain’t Big Enough for Both of Us», og «Amateur Hour», begge fra «Kimono My House»-plata. 4/6

 

THE LAST INTERNATIONALE
Bak navnet The Last Internationale skjuler gitarist Edgey Pires og bassist/vokalist Delila Pez pluss en trommeslager var det en hardtslående bluesinspirert rocketrio som gikk på Bastionen scenen etter Sparks. Det var fullt trøkk fra første låt, og de fikk raskt publikum med seg. Bandet har et album bak seg, og et som kommer om ikke så lenge. Bandet har ikke fått så mye oppmerksomhet her til lands enda, men de gjorde en såpass grei jobb at det fort kan snu. Eneste problemet var det noe stillestående låtmaterialet. Selv om det låt tålelig bra, har de ikke funnet sin identitet helt enda, og mye av materialet lignet vel mye på mange andre i samme stil. Men, konserten var bra energisk og det toppet seg mot slutten da Delila Pez tok seg en runde midt blant publikum, mens de to andre jammet videre på scenen. En god avslutning på en helt grei konsert. 3,5/6

 

NICK CAVE & THE BAD SEEDS
Så var det kommet til kveldens hovedmann, og muligens det største navnet under årets Bergenfest. Scenen hadde nå fått en rampe ut mot publikum og en gangvei som gikk videre rundt første rad, og videre. Denne kvelden var utsolgt og det sto 8000 forventningsfulle fans og ventet der introen var i gang og bandet gjorde seg klar på scenen. Og med åpningstonene av «Jesus Alone» fra sistealbumet «Skeleton Tree», kom Nick Cave hoppende inn på scenen og tok regien av hele Bergenfest. Makan til scenepersonlighet kan man lete lenge etter, og jeg har ikke sett ham så energisk og nærværende noen gang. Cave gikk, løp, hoppet og danset over hele scenen, ut på rampen, var plutselig bak pianoet og over alt hele tiden, samtidig som han hadde fullstendig kontakt med absolutt alle i bandet og publikum hele veien. Allerede i tredje låt gikk publikum av hengslene under «Do You Love Me?», før de gjorde en lang maktdemonstrasjon med «From Her to Eternity». Bandet spiller fantastisk og Cave opptrer som en mørk svovelpredikant på et vekkelsesmøte. Og det er helt magisk. «Red Right Hand» sender publikum ut i en ny ekstase, mens Cave vandrer rundt, håndhilser på publikum og drar alle inn i hans musikalske univers. Midtveis i settet spør han: Does it ever get dark here?, og så setter han seg ved flygelet og får alle med å synge på «Into My Arms». Under «The Weeping Song» viser rampen seg å gå mye lengre enn bare rundt de første radene. Plutselig står Nick Cave midt i publikum, hilser igjen på alle han kan og drar publikum med på nok en allsang. Når låta er ferdig og han er tilbake på scenen skjer det merkelige ting under «Stagger Lee», og under låta er plutselig rundt 30 av publikum på scenen. Cave opptre som dirigent, og har full kontrol både på koret på scenen og de ellers. Og med disse ekstatiske fansene der sammen med ham, avsluttes kvelden med «Push the Sky Away» på mesterlig vis. Dette er den beste konserten jeg har sett på en lang stund, og muligens den sterkeste og beste som har vært på Bergenfest noen gang. 6/6

Martin Kvam

Foto: Anne-Marie Forker