Baroness @ Rockefeller, Oslo

Onsdag 30. mars 2016

Baroness spilte denne kvelden for et utsolgt Rockefeller. Publikum var spente, og ventet på at gutta skulle gå på scenen klokka 22:00. De var ganske presise, og første låt ut var «Kerosene» fra det nye albumet «Purple». Baroness har gitt ut fire studioalbum som alle er kategorisert inn i fargekoder, også albumtitlene. Det som var ufattelig kult, og helt sikkert gjennomtenkt fra bandets side, var at for hver låt de spilte så kunne man på bakgrunn av fargen på scenelyset se hvilket album låtene var hentet fra. Det bidro til at konserten ble ganske «oversiktelig». Låter fra albumet «Purple» dominerte mest, noe som etter min personlige mening er deres beste album.

«March of the Sea» og «Morningstar» var de to neste låtene, men det var ikke før «Shock Me» ble spilt, hvor Baizley synger «good fortune never was shining on me, the way it shone on you», at jeg ble bergtatt. Baizley har en vokal med særpreg, jeg har aldri hørt en lignende stemme. Den er rå, brutal og beroligende, og med koringshjelp fra gitaristen får disse to, i samarbeid med resten av bandet, hele Rockefeller til å dundre. Publikum var i grooven, og så å si hele salen lot til å digge musikken, ved å systematisk bange hodet til musikken. Tekstene ble gaulet fra første rad, noe som så ut til å være en fornøyelse for Baizley som smilte og virket imponert over hvor mange som kunne tekstene.

Det var lite prat mellom låtene, det gjorde at konserten fikk et litt mer alvorlig preg. Bandet så ingen grunn til å stå og snakke mellom låtene, men brukte i stedet smørmyke gitarsoloer som smooth overgangen til neste låt. Baroness er et band med masse energi, de ga alt de hadde på scenen, og gjennomførte et solid sett med blanding av deres beste låter. Det var ikke før «If I Have To Wake Up (Would You Stop The Rain)» undertegnede fikk full ståpels og merket at øynene ble våte. For et magisk band. De er balanserte og melodiøse, og med en vokal som fyller en hel sal kan man ikke si annet enn «wow».

Etter å ha fått med seg ny trommis og bassist ser det ut som bandet har funnet en god og stabil sammensetning, som bidrar til at musikken blir tight, balansert og magisk. Avslutningsvis spilte de «Eula» fra albumet «Yellow & Green», og her hadde jeg ikke annet å gjøre enn å ufrivillig la tårene trille. Guttene takket for seg, men sa de kom snart tilbake. Og ganske snart, det gikk ikke mer enn to minutter før bandet kom ut på scenen igjen og avsluttet med «Isak» og «Take My Bones Away». Jeg sto igjen etter konsertens slutt og lengtet etter mer. For et band, for noen musikalske talenter. Baroness, jeg bøyer meg i støvet.

6/6 | Linda Nur Chbib

Foto: Arash Taheri