Søndag 17.november 2019
Få amerikanske band klarer å spenne over et bredere publikum enn Alter Bridge. Sentrum Scene var fylt til randen av fans i alle aldre, kjønn og kroppsformer. Med seg denne kvelden hadde Myles Kennedy & Co., sine landsfrender, Shinedown. Og sistnevnte viste seg nok å bli en hyggelig overraskelse og nytt bekjentskap for flere på Sentrum Scene denne kvelden.
Shinedown har allerede satt sine spor her til lands, og etter kveldens opptreden fikk de sannsynligvis noen nye fans. Her var det fullt øs og et godt over gjennomsnittet energisk sceneshow med Brent Smith i førersetet. Gjengen har holdt på lenger enn Alter Bridge, og har sakte men sikkert bygd seg opp til å bli et av de virkelige store metal-bandene internasjonalt. Ikke vanskelig å forstå etter denne seansen, selv om undertegnede ikke er noen stor fan av bandet. Lydmessig låt det bra, energien fra bandet var terningkast sju og etter stemningen blant publikum å dømme var dette en real innertier og en perfekt oppvarming til kveldens hovedattraksjon. 5/6
Mye kan sies om Alter Bridge, og det finnes definitivt delte meninger om deres kommersielle postgrunge metal. Det som derimot ikke kan feies under teppet er at de er et tvers igjennom profesjonelt liveband som leverer akkurat det de skal og litt til. Det skulle godt gjøres å overgå Shinedown sitt energiske show, men jeg synes Alter Bridge virket sultne og rimelig gira denne kvelden. Sannsynligvis mye på grunn av det blodferske albumet «Walk the Sky» som skulle promoteres med entusiasme. Men det sprutet bra under «Cry of Achilles» og «Addicted to Pain» også for å si det sånn. Og jeg er rimelig sikker på at flere på fremste rad fikk en aldri så liten kroppslig utblåsning da Kennedy dro de høye tonene på sistnevnte låt helt avslutningsvis. Og godt mulig et ukjent antall truser måtte vris opp etter konserten. Settlista inneholdt en god blanding av nytt og gammelt, således var det fint lite å utsette på låtvalgene. Dog var det en liten skuffelse at «Show Me the Leader» ikke var en av kveldens utvalgte låter. Bortsett fra det var det ikke mye å sette den kritiske fingeren på, og det er fortsatt en sann nytelse å høre Mark Tremonti dra soloen på «Blackbird». Totalt sett ble dette en aldeles fremragende kveld med to av de fremste bandene innen moderne rock/metal. Og det kuleste av alt med disse to bandene er at du egentlig ikke trenger å like genren deres, for de leverer så vanvittig bra live at selv en dinosaur som undertegnede med begge beina solid plantet i 70- og 80-tallet tuslet hjem mer enn fornøyd og tilfredsstilt. 5/6
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Geir Kihle Hanssen