10CC @ Olavshallen, Trondheim

Mandag 13. november 2017

De var blant 70-tallets mest kritikerroste og radiospilte band, men har ikke tilvirket nytt materialet siden 1995. Sanger og bassist Graham Gouldman er eneste gjenværende ansikt fra den originale kvartetten, og dagens turnékvintett oppfører kun stoff fra gruppas seks første album. Dette føles faktisk helt greit, all den tid 10CC står i fare for å falle under den rockehistoriske radaren til gryende generasjoner.

Foruten sporadiske sceneopptredener fra Kevin Godley er det Gouldman som tar ansvar for å holde bandets komplekse popmusikk i live. Veteranen har ventelig briljante medmusikere i ryggen, deriblant gitarist Rick Fenn og trommeslager Paul Burgess, som har vært en umistelig del av 10CCs konserttropp siden 1976. Tangentist Mike Stevens og musikalsk factotum Mick Wilson tilfører friskt blod, skjønt herværende besetning har turnért sammen siden 1999, og er således for 10CCs mest levedyktige konstellasjon å regne.

Litt trist er det kanskje at ikke flere unge, vitebegjærlige finner veien til Olavshallen denne høstkvelden, for en soaré som er over innen pensjonisters leggetid kl. 20.30. Det til side, åpningsduoen av ”Wall Street Shuffle” og ”Art For Art’s Sake” sitter perfekt, og plasserer gliset i fleisen på oss som vet å skatte omsvøpsfull, dog allmennappellerende pop og rock, tuftet på bandets 70-tallsetos – hvilket borger for spissfindig vokalpolyfoni, slitesterke melodier og en instrumentell alternering, nesten på linje med Gentle Giants velmaktsdager. Mot kveldens hitparade går det dessuten ikke å polemisere; her oppføres samtlige radiotravere fra nevnte decennium, inkludert noen av ensemblets mest innfløkte komposisjoner, som ”I’m Mandy, Fly Me” og progressive ”Feel The Benefit”. At sistnevnte nyter forrang på bekostning av ”Une Nuit A Paris”-suiten fortoner seg smått uforståelig, men mannskapet løser 1977-opuset så elegant og autentisk at applausen står i taket. De tekniske overgangene imøtegås ved å nyansere instrumentelle styrkeforhold – det jukses ikke på podiet, og herfra og ut er jeg definitivt solgt.

Et repertoar pepret med ypperlig rockehistorie problematiserer fremhevelse av favorittmomenter, kanskje med unntak av nevnte ”Feel The Benefit” og ”Donna”; sistnevnte danner ett av mange eksempler på bandets evne til å provosere grensene mellom pastisj, parodi og innovasjon, og ble, for anledningen, oppført i forrykende a capelladrakt.

I sin samtid ble 10CC henvist noenlunde samme stilsektor som Steely Dan, Queen, City Boy og Kayak. Englendernes signifikans for den intelligente popmusikken av 80- og 90-tallet skal heller ikke underslås, og mot slutten av forestillingen i Trondheim slo det meg hvor meget et band som Jellyfish skylder til nettopp 10CC.

Graham Gouldman og kompani viste seg langt yppigere enn ventet – selv på en traust mandag. Og for den som måtte lure, både ”I’m Not In Love”, ”Good Morning Judge”, ”The Things We Do For Love” og ”Dreadlock Holiday” lot runge i Olavshallen.

4,5/6 | Geir Larzen

Foto: Anja Ulvær