Søndag 28. juni 2026
Men først skulle The Impossible Green få vise seg fram en drøy halvtime. Litt nølende i starten kanskje, men den sjarmen bandet har på scenen smittet lett over på et publikum som ikke hadde våkna helt enda. Av trønderske band er det kanskje ikke mange som passer like bra som support for ZZ Top som nettopp The Impossible Green, med sin 70-talls groovy americana, med røtter i sørstatene. Tidvise rykk av Allman Brothers i de tostemte gitarpartiene og sløye groover passet meget godt til det vi hadde i vente. Bandet kommer med ny skive i høst, og inviterte oss like gjerne på slippfest på Byscenen 17. oktober. Kanskje vi skal ta turen da, så får vi høre mer enn bare åtte låter, for disse gutta begynner å få rykte på seg for å være et liveband å stole på, noe de viste godt i den korte tiden de fikk tilmålt. 4/6
Det må ha vært et spillesugent ZZ Top i kulissene, for allerede to minutter før meldt konsertstart var trioen i gang, og «Got Me Under Pressure» ljomet ut over den nydelige utendørsarenaen på Sverresborg. Og ljomet må det nesten være lov til å si, for synth-bassen som lå under, eller skal vi heller si over Elwood Francis’ karakteristiske 17-strengs bass, var regelrett overdøvende. Jeg kjente den faktisk i hårfestet. Og dette skulle til dels bli en gjennomgangstone gjennom konserten, det var latterlig høy bass til tider. Det bedret seg da Sam & Dave-låta «I Thank You» kom som andrelåt, da en noe mer normal fire-strenger ble tatt i bruk, men vi hadde fått forvarsel om hva som var i vente resten av kvelden. Det låt godt av gutta, men de sleit med å få med seg publikum fra start, det ble liksom ikke noe trøkk før på låt fem, «Gimme All Your Lovin’», men så er jo det en låt folk kjenner særdeles godt, fra MTV-perioden da produksjon ble et tema i studio for gutta, men da ble det liv i de drøyt 7000 tilskuerne. Det var tydelig at det var låtene fra «Eliminator»-skiva (1983) den gemene hop kjente best, for det løsna endelig skikkelig under «Sharp Dressed Man» og «Legs», og det til tross for at vi ble servert perler som «Pearl Necklace», «Cheap Sunglasses» og «I Just Got Paid» før vi kom så langt. Men så var også de nyere låtene merkbart mer produsert, med tracks på så vel bass som perkusjon, men også gitar og kor.
Med trommis Frank Beard ute av stand til å spille for tida, er det kun gitarist og vokalist Billy Gibbons som står igjen av de tre gutta vi vokste opp med, men vikar Mike Monohan gjorde en solid innsats bak trommestett, men rent personlig skulle jeg ønske at han lukka hi-haten sin litt mer for å få den intense grooven Beard la på originalinnspillingene. Det ble litt for sølete til tider. Gibbons låt akkurat så grumsete i vokalen som man forventer, og som gitarist er han egentlig undervurdert. Han serverte noen skikkelig frekke soli underveis, og til tross for lite kommunikasjon med publikum mellom låtene, satt smilet løst, og det så ut til at han koste seg på trøndersk jord.
ZZ Top anno 2026 er akkurat der man forventer de skal være; bluesy låter med moderne produksjon og innøvde fottrinn, glitter og fargesprakende klær. Og du skal være litt av en grinebiter om du ikke får fot når «La Grange» er siste låt ut. Det var regelrett trivelig å endelig få ZZ Top til byen, ti år etter første forsøk ble gjort på å få de hit. 4/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad
