Torsdag 19.juni 2026
Den fargesprakende scenen til det lille bandet fra Texas, som de liker å kalle seg, bestod av et graffiti-bakteppe, hengende høyttalere og gitaramper på stativer. Etter en kort intro ruslet bandet inn på scenen i sine fargerike dresser og satte i gang med «Got Me Under Pressure». Det låt tøft, men lyden var litt lav i starten og gitaren til Billy Gibbons kom ikke helt til sin rett. Elwood Francis, som tok over etter originalmedlem Dusty Hills bortgang i 2021, spilte på en enorm bass. Gruppas opprinnelige trommeslager Frank Beard har de siste årene slitt med helsa, og på denne konserten var det en stand-in. Det var trolig den erfarne trommeteknikeren John Douglas som trakterte trommesettet, og han skulle vise seg å være en stødig erstatter.
De fire første låtene gikk i ett, hvor spesielt «Waitin’ for the Bus» satt bra. Lyden ble etter hvert justert noe og det sterke gitarspillet til Gibbons kom mer frem i lydbildet. Francis fikk etter hvert byttet ut den store bassen, og fortsatte sitt solide spill.
Det ble litt liv blant publikum under hiten «Gimme All Your Lovin’, som ellers inneholdt en herlig gitarsolo. ZZ Top kaster ikke bort tiden på lange versjoner av låtene og snikk snakk, men det legges allikevel inn nok soloer til at vi kan nyte det sterke gitarspillet til Gibbons. Det kommer også noen korte låtintroduksjoner og «Har dere det bra»-spørsmål til publikum. Settlisten fulgte i stor grad den de spilte i Oslo for to år siden. Bandet låter samspilt, men det går kanskje litt mye på rutinen i fremføringen.
Vi fikk servert en tung og god «I’m Bad, I’m Nationwide», hvor også det fine basspillet til Francis må nevnes. To høydepunkter ble en tøff versjon av «Cheap Sunglasses» og en tung og slide-gitar dominert «Just got Paid».
Kveldslufta ble etter hvert kaldere og det tyntes litt ut i rekkene blant publikum. Men når gruppa varter opp med «Sharp Dressed Man» blir det liv i folket og tendenser til allsang. Så kommer plysjgitarene ut og vi får en kul versjon av «Legs». Gibbons introduserer deretter «Brown Sugar» som en eldgammel låt fra deres debutalbum «ZZ Top’s First Album» fra 1971. De går rett videre med klassikeren fra 1973, «La Grange», med et av tidenes kuleste riff. Her svinger det bra. Vi får et lite «Hell, yeah» fra Gibbons og da vi tror det ble avslutningen, legger de inn en bra versjon av «Thunderbird» til å runde det hele av.
Det ble trivelige 75 minutter, men jeg savnet noen låter som de kunne ha variert den ganske inngrodde settlisten med. Den store stemningen uteble blant publikum, men det så ut som de foran scenen fikk det de ville ha. 4/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Anne-Marie Forker
