Fredag 17. april 2026
Det er ikke latskap som har hindret Zeromancer i å spille konserter siden høsten 2019. Først kom covid i mars 2020 og stengte ned det meste, men herrene benyttet dødtiden til å lage en ny skive, «Orchestra of Knives», som de aldri fikk turnert med – ikke minst fordi vokalist Alex Møklebust ble så syk av samme covid at han ble innlagt på sykehus og var døden nær. (Vi rakk akkurat å intervjue fyren før han ble hospitalisert! Her!) Da han omsider var fit for fight igjen, var det Seigmen som fikk fokus, med konserter og nye skiver i både 2024 og 2025 – og en kommende skive i år, så med mindre du tar en tur til Berlin til høsten, så er det uvisst når du neste gang får mulighet til å oppleve Zeromancer på en scene igjen. Og akkurat derfor var det en liten høytidsstund på Vulkan denne fredagskvelden.
Bandet skred til verket med den høyst overraskende åpningen «The Underground», den ene nye låten på samleskiva fra 2013, og dermed var det ikke mange i salen som kjente til den. Men de kunne ha åpnet med absolutt hva som helst, og et høyst hengivent publikum hadde slukt det rått, så stor var gjensynsgleden mellom band og fans. Setlisten resten av kvelden var i praksis en ren Best Of, hvor samtlige skiver var representert med minst én låt, og ikke en ren promotering av den nyeste skiva, siden den nå har blitt 4,5 år gammel. Men det var to låter derifra som dermed fikk sin livedebut denne kvelden, skivas åpningsspor «Terminal Love» og, som jeg skrev i plateanmeldelsen: «den vakre og dystre balladen «Mourners», som bringer tankene tilbake til en av mine absolutte Zeromancer-favoritter, «Houses Of Cards» fra debuten. Aldeles nydelig, og jeg kan ikke vente med å få høre denne fra scenen.» Og det skuffet ikke.
Det mest unike med denne kvelden var den rørende takknemligheten som bandet utviste for at så mange hadde tatt turen, ikke bare til Vulkan Arena, men til Norge, for å se dem spille. Det var tydelig at dette betydde veldig mye for dem, og både Alex, bandhøvding Kim Ljung og gitarist Per Olav Wiik grep mikrofonen for å formidle dette. Og det er sjelden man opplever så mye stemning i lokalet som det var denne kvelden – det er ikke ofte jeg tar i bruk uttrykket «magisk stemning», men det klinker jeg til med nå.
Høydepunktene sto i kø, og jeg må trekke frem fantastiske «Cupola», den Kent-aktige «Famous Last Words» (‘fordi mamma har bedt om den’) og Depeche Mode-coveren «Photographic». Og fra debuten «Clone Your Lover» satt både tittelsporet og «Something For The Pain» som en øks i ryggraden.
Når man ikke har spilt konserter siden 2019 er det bare å forvente at låtene skrangler litt og at ikke alt sitter helt som det skal, men jeg har lite å pirke på – men min favoritt og ekstranummer «Houses Of Cards» var blant de som ikke satt som den skulle for min del – introen der strøyk meg kraftig medhårs, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Men ellers var ekstranumrene en triumfferd med rungende allsang under «Need You Like A Drug» og «Doctor Online», mens Seigmen-gitarist Marius Roth var helt med i front blant publikum. (Hans gitarkollega Sverre Økshoff ble også observert lenger bak i lokalet, ex-ZRM-keyboardist Erik Ljunggren likeså.) Vi må heller ikke glemme et solid og kameratslig klapp på skulderen til lydmannen for en utmerket utført jobb!)
Dette ble en kveld av de sjeldne – med et spillesugent band som var sjeleglade for å være der, mens de stadig gliste mot hverandre, og et publikum som var like sjeleglade for å være der og kunne se Zeromancer for første og siste gang på gud vet hvor lenge. Grisefett. 5,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen