Napalm Records
Spoler man 10 år tilbake i tid, så forefantes ubestridelige kongruenser mellom de svenske ensemblene Year Of The Goat og Ghost, både tonedialektisk, stilistisk og litterært. I 2025 er motsvarigheten splintret. Mens Tobias Forge etterstreber å gjøre Ghost til det nye Def Leppard, så fraviker ikke Year Of The Goat sitt ærend som ultramelodiøs, høydramatisk og egenartet rockekult, med 1970-tallet som ideal. Man kan naturligvis vende på flisa og hedre Ghosts evolusjonshigen, men i år er det ingen tvil om hvilken av de to formasjonene connaisseurer av teatralsk satanrock foretrekker.
«Trivia Goddess», Year Of The Goats fjerde langspillplate, leser som en naturlig oppfølger til «Novis Orbis Terrarum Ordinis», i så måte at her ikke tiltrer antydning til stilistiske krumspring. Albumets friske skyts kommer snarere i form av harmoniske strukturer. Vi møter et band som våger mer på arrangementssiden, hvor særlig sangharmonikken får et løft, ofte understøttet av kvinnestemmer, og aller helst kontrapunktisk støpt. I topp av teksturen tindrer bandets soniske trumfkort, vokalist Thomas Eriksson, hvis patos og fraseringsgunst etablerer umiddelbar gjenkjennelsesfaktor, på linje med Muses Matthew Bellamy og The Mars Voltas Cedric Bixler-Zavala.
Albumets temperatur viser seg overraskende sangvinsk. Kanskje savnes mørkere anstrøk i potensering av kontraster, for selv om her ikke forekommer svake låter er dette et udelt livsbejaende fonogram, hvor utøvernes elsk til blant annet Uriah Heep, Thin Lizzy, Iron Maiden og Muse projiseres med hjertets lyst.
Et kinematografisk, dynamisk og affektert åpningsspor, «The Power Of Eve», lykkes i å oppsummere bandets samlede ærend, og klinger som et eiendommelig rocke-operettegiftemål av eldre Muse og Iron Maiden, med svenskenes karakteristiske timbre og finesse. Om man lodder dybden av de ulike vokallinjene, samt sangharmonikken, åpenbares dessuten et temmelig komplekst stykke rock. Year Of The Goat skal i tillegg roses sitt talent for fyldige pop-harmonier med rot i siste halvdel av 70-tallet – nyt i så måte både «Alucarda» og «Crescent Moon». Øvrige høydepunkter teller episk anlagte «Mét Agwe» og et fordømt vakkert rulltekst-ostinat, på fire akkorder, som utfaser nok en albumseier i geitas år.
4.5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 12. september 2025