Lørdag 23. august 2025
Denne lørdagskvelden var det duket for to norske band innen hardrock ved navn Wildnite og Prospect. Førstnevnte med tilholdssted et steinkast unna, nærmere bestemt Lillestrøm, mens Prospect hadde tatt turen helt fra Verdal’n for å gi de fremmøtte romerikingene ekte trøndersk karsk-rock, heldigvis uten mokkasiner og skinnvest. Men en real fest på lokalet skulle det vise seg at det ble.
Kvelden startet med Trønderbataljonen fra Verdal’n, og satan som det sprutet ekte rock’n’roll fra bataljonen fra første riff. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde middels forventninger til bandet etter å ha sjekket dem ut på digitale plattformer og lest diverse anmeldelser og presseskryt (som jeg alltid tar med en real klype salt), men live låt de rett og slett kuler og krutt. Fullt øs fra start til slutt og med en villbass på vokal som virkelig både kunne synge og showe. Ingen tvil om at bandet er inspirert av det meste innen hardrocken fra det glade 80-tallet, men det låt mer AC/DC og Rose Tattoo enn Mötley Crüe og Def Leppard i mine ører. Underveis i settet fikk jeg skikkelig Airbourne-vibber, og ikke uten grunn for samtlige i bandet ga virkelig jernet og utviste en sann spilleglede på scenen. Som de selv proklamerer så kan jeg nå bekrefte at dette er virkelig rock ’n’ roll på stereoider. Men Prospect viste mer enn bare energi og spilleglede, de er jo knakende dyktige musikere med sterke låter i ryggen også. Spesielt synes jeg låtene “Rock Bottom” og “All Bets Are Off” utmerket seg med store positive fortegn. Det svingte sinnssvakt bra og dynamikken i bandet live er det ingenting å trekke for. I det store og det hele var det svært lite å sette fingeren på. Mulig det kan høres enkelt ut å spille rock’n’roll tuftet på AC/DC, men det er det så absolutt ikke. Det skal gynge, og Prospect fikk utvilsomt både gulvet til å gynge og veggene til å skjelve inne på Gjerdrum Kulturhus. Etter mange år som musikkanmelder og å ha overvært det meste innen rock og metal på store og små scener, så storkoste jeg meg den lille timen de spilte, og tenkte at det er dette som virkelig er gøy. Jeg kjedet meg ikke et sekund. Et mørkt, lite og intimt konsertlokale utenfor allfarvei med et sultent og heltent band som gir alt på scenen, kan det bli bedre? Finne det rettferdighet i verden (noe vi alle vet at det ikke gjør) så burde dette trønderbandet befinne seg på en langt større scene i nærmeste fremtid her på Østlandet. Det er jo dette som er ekte trønderrock for pokker!
Etter en heseblesende og fornøyelig trøndersk-affære var det omsider klart for Wildnite. De to bandene har turnert sammen i sommer, og mulig at de har positiv innflytelse på hverandre, for det ble ikke mindre energifylt inne på Gjerdrum Kulturhus med selveste vokalist Baron Sobye i spissen. En herlig krysning av David Lee Roth og Marq Torien, altså en showmann som kan synge. Til forskjell fra Prospect lener Wildnite seg mer mot glam og sleaze, men de låter stadig tyngre, og denne kvelden virket de hakket mer løsslupne enn tidligere også. Noe jeg synes ga opplevelsen av bandet det lille ekstra. Ikke at det låt uryddig eller udynamisk, men de kler å være litt mer rølpete på scenen. Og akkurat passe rølpete ble det utvilsomt under hyllesten til en unik artist og kulturpersonlighet som hadde sine siste leveår i Lillestrøm ved navn Hank Von Helvete og med låta “All My Friends Are Dead”. Gledelig var det også at bandet hadde øvd inn en riktig så fin hyllest til en av de største gjennom tidene, selveste prinsen av mørket, Ozzy. Til tross for at vokalist Baron Sobye sa i fra på forhånd at han ikke husket hele teksten, så funket det som juling. Bandet leverte en fremragende og egenartet versjon av “Bark At The Moon”. Som ved tidligere anledninger ble det en god blanding av musikk og litt “stand-up”. Vokalist Sobye kan dette med å kommunisere med publikum, og selv om det tenderer mot overdose av homoerotikk fra scenekanten, er det pokker så underholdende og passe vulgært. Pisk på mikrofonen er jo bare genialt.
Men la oss komme tilbake til den musikalske opplevelsen. En ny mann for meg, befant seg bak trommene, og navnet husker jeg ikke, men nyervervelsen med stikkene leverte varene. Mulig han har tilført bandet litt mer lekenhet og tyngde. Resten av bandet leverte også, både med stødig basspill fra Nikki Starr og fete riff og svidde gitarsoloer fra tospannet, Magick Mick og Freddy Løkken. Selvfølgelig fikk de fremmøtte helt avslutningsvis servert coverlåta “Fame” som har blitt en real publikumsfavoritt. Et godt bevis på at det er mulig å gjøre om hundebæsj til å smake konfekt, eller å få en drittlåt til å låte fett om du vil. Kort oppsummert ble det en real oppvisning i stemningsskapende party-rock, og som sagt med et litt mer rølpete tilsnitt som kledde bandet uten at det gikk utover det kvalitative.
Det ble en riktig så trivelig lørdagskveld i Gjerdrum og det er også på sin plass med honnør til de som kjørte lyden, for det låt upåklagelig bra under begge bandene. Akkurat passe med bass, mellomtone og diskant, og ingen instrumenter eller vokal overdøvet hverandre. Det gjorde totalopplevelsen nær sagt optimal for min del, men viktigst av alt var de to dyktige band som virkelig viste sann spilleglede, entusiasme og energi på scenen. Selv om bandene befinner seg innen to litt ulike genrelandskap, ble det helhetlig sett en klar femmer på terningen, og rett og slett umulig å skille de to bandene sin opptreden fra hverandre kvalitetsmessig. Så neste gang du ser ett eller begge bandene spille i nærheten av deg så er det bare å komme seg opp av sofaen og ut av prompebuksa (joggebuksa) og benytte muligheten til å oppleve ungdommelig energi og ekte rock’n’roll slik det skal spilles og fremføres. Og ikke minst fremtiden… 5/6
Tekst & foto med dumtelefon: Pål J. Silihagen