Tekst: Geir Amundsen
Foto: Ville Juurikkala
– Den nye skiva «In Murmuration» (anmeldt her!) ble sluppet i forrige uke, og til helgen starter dere årets turné hjemme i Helsinki, på gode gamle Tavastia. Jeg antar det er travle dager nå?
– Ja, vi hadde bandøving i går kveld frem til klokka 21, og vi begynner igjen om en halvtime.
– Og årets turné er kun i Finland og i Storbritannia – igjen. Er det de eneste stedene hvor det er økonomisk ansvarlig for dere å spille?
– Ja, egentlig. Vi må jo se an hvor vi har fans å spille for, og vi vet at vi kommer ikke til å spille for en tom sal hvis vi legger turen til Storbritannia, så det betyr selvsagt noe. Men vi har planer om å gjøre konserter på kontinentet i Europa i 2025, noe vi ikke har gjort mye av hittil. Man må se på økonomien og budsjettet, for det koster mye penger å være på turné. Vi har ikke gjort mange konserter hittil i 2024, så derfor må vi være litt forsiktige. Neste år ser det bedre ut økonomisk, så da kan vi gjøre litt festivaler og kanskje en liten turné i Frankrike og Tyskland.
– Det er litt lettere å turnere på kontinentet hvor det bare er en times kjøring mellom millionbyene, fremfor å bruke en hel dag på å kjøre til avsidesliggende steder som Norge, hvor det kanskje kommer 200 stykker, ja?
– Ja, det gjør jo logistikken litt lettere.
– Dere var i Norge i mai i år, og spilte på We Låve Rock-festivalen i Asker. Men hva var det som skjedde der? Dere kom på scenen og ble bare stående der mens teknikerne fortvilet prøvde å fikse et eller annet – og da dere en halvtime forsinket startet et sett som ble veldig amputert, så låt det helt krise. (Les anmeldelsen her!)
– Det som skjedde var at våre teknikere hadde gått gjennom alt sammen på morgenen sammen med husets teknikere, og lagd en liste over de ulike inputene for settet vårt. Alt fungerte og miksebordet var klart, for det var mange band samme kveld, og det var viktig å få byttet kjapt over mellom de forskjellige artistene, max 25-30 minutter. Men noen i crewet hadde klart å koble kablene feil, så de brukte lang tid på å finne ut av at f.eks. min vokal lå nå på en annen kanal. Dermed måtte de ta ut alt og begynne på nytt. Det nytter ikke for lydmannen å prøve å justere f.eks. lydnivået på stortromma eller på monitorene mine hvis han ikke vet hvilke knapper som styrer hva. Teknikerne ba oss bli på scenen og gi oss tilbakemeldinger på at det funket rett i øremonitorene våre, og så vi kunne starte med en gang det var fikset. Men til slutt hadde det gått så lang tid at vi ble bare nødt til å starte selv om alt ikke var slik vi hadde planlagt, så det gjorde det vanskelig. Men i bunn og grunn var det en brist i kommunikasjonen mellom lydteknikerne. Det var veldig skuffende, og vi vet at det var folk der som hadde kommet langveis fra for å se oss, så vi har veldig lyst til å komme tilbake til Norge neste år for å få rette opp i den fadesen og spille en full totimers konsert for dere.
– Dere har en ny skive ute nå. Faktisk har dere to skiver ute i år, med tanke på at «Live At Tavastia» kom i februar. Men «In Murmuration» høres ut som en mye mer oppløftende og optimistisk skive enn den melankolske og mørke forgjengeren «Red Alert In The Blue Forest», som kom i 2022. Henger det sammen med at «Red Alert…» ble laget under den tunge covid-perioden?
– Det er ikke lett å vite hvor mye de eksterne omgivelsene påvirker kunsten man lager, men jeg følte absolutt på hvordan verden kom til en stillstand, det som skjedde var veldig uventet, og plutselig var vi i en situasjon hvor folk følte seg veldig usikre, og det var en følelse av tap. Folk kunne ikke treffe sine slektninger, folk var redde for hverandre, redde for å komme i nærkontakt med andre. Man holdt seg for seg selv og brukte munnbind så man ikke kunne se hverandres ansiktsuttrykk. Jeg tror det var tøft for alle, og vi som kreative mennesker ble definitivt påvirket av det. Og ja, det er flere korder i dur og oppløftende refrenger på denne skiva, og jeg tror det har å gjøre med to ting. For det første ville vi ikke gjenta noe som vi allerede har gjort. Vi streber alltid etter å gjøre noe annet enn det vi gjorde på forrige skive. Og vi hadde allerede et par kjernelåter klare da vi begynte å skrive denne skiva, så vi fant ut at vi ville gå tilbake til den stilen vi hadde i 2013-2014, da vi var i USA og lagde «New Day Rising» – da var vi i en positiv bølge med bandet, vi var positive til svære refrenger, vi ville lage låter som var gøy å fremføre på en scene. Så vi brukte det som et referansepunkt da vi begynte å skrive for «In Murmuration». Vi ville ha noen flere rockere, slik at vi ikke trengte å spille ti år gamle rockere. Og jeg synes vi endte opp med å gjøre en ganske bra jobb.
– Ja, det er nok min favoritt siden «Nine Lives» eller «Stars Aligned».
– Så bra! Godt å høre!
– Du skrev i en melding på sosiale medier i høst at denne skiven ble ‘født ut av skrubbsår og svette og tidsfrister og tårer’ – var det en mer utfordrende prosess enn vanlig?
– Nei, det var bare så altoppslukende. Vi hadde akkurat sluppet et dobbelt livealbum, og vi er den type band som gjør alt selv. Vi har vårt eget plateselskap, og gjør alt mulig, som å klippe sammen BluRayen fra konserten. Dermed gikk veldig mye av energien til slike ting i starten av 2024, og alt som hadde å gjøre med vår niende skive ble satt til sides foreløpig. Vi var for travle til å rekke å fokusere på to skiver samtidig, og vi ville gjøre en god jobb med liveskiva, slik at våre bookingagenter både i Finland og utlandet kunne bruke Blurayen til å vise konsertarrangører hva Von Hertzen Brothers kan by på fra scenen. Planen var å begynne innspillingen av «In Murmuration» allerede i januar, men vi rakk ikke å komme oss i studio før i midten av mars. Og vi hadde allerede en turné booket, så vi visste at vi burde ha første singel ute i løpet av sommeren. Og vi fikk litt panikk da vi innså hvor hardt og effektivt vi måtte jobbe for å rekke tidsfristene. Samtidig hadde min storebror Kie en klubbturné med sitt andre band, Don Huonot, så han var opptatt med å forberede seg til den, for de skulle gjøre et comeback etter fem års inaktivitet. Mye av det som Kie vanligvis tar seg av, som platecoveret og designet på merchen, havnet dermed plutselig på mitt bord. Tekstene på låtene hans falt også på meg å skrive, så jeg var supertravel i denne perioden. Det ble fort tolvtimers arbeidsdager for å rekke tidsfristene vi hadde satt for oss selv. Men det hjalp litt at vi hadde vedtatt at vi trengte ikke å lage et 70-minutters episk dobbeltalbum. I gamle dager kjøpte vi album som var en enkelt vinylskive, med 45 minutter musikk, så vi satte det som mål, noe som reduserte arbeidsmengden litt. For vi har fingransket hvert eneste sekund av musikk som du hører på denne skiva. Med tjue minutter mindre musikk på skiva er det selvsagt mye mindre arbeid.
– «Ascencion Day» må være den lystigste låten jeg har hørt fra dere. En VHB-låt i dur! Wow!
– Ja, jeg vet! Haha!
– Og jeg digger videoen! (Ett sammenhengende shoot hvor brødrene holder opp plakater med teksten.) Hvor mange forsøk måtte dere gjøre før det satt?
– Tre! Dagen før øvde vi plassen utenfor hovedkvarteret vår her, vi gjorde det et par ganger for å finne rytmen i det. Og det var en del forberedelse – jeg måtte skrive teksten på baksiden av skiltene også, så vi kunne sjekke underveis at vi faktisk hang med i svingene. Og jeg måtte bruke solbriller, siden jeg aldri rakk å se inn i kamera, for jeg var for opptatt med å se ned på skiltene. Men det ser jo ut som om jeg titter mot kamera, ikke sant? Det tok ikke så lang tid, vi gjorde den i løpet av en time, og det var Kies idé – han er alltid hjernen bak når det gjelder videoer. Så han foreslo at vi skulle gjøre som Bob Dylan gjorde på 60-tallet med hans «Subterranean Homesick Blues», men siden «Ascencion Day» har masse ‘Hey! Hey!’ og ‘Whoaa whoaa’ i teksten, ville han ha oss alle tre der i sofaen. Så ja, det var ganske morsomt. Og det skulle egentlig bare være en tekstvideo, i stedet ble det en one shot video.
– Hvor mange av de nye låtene har dere øvd inn for den kommende turneen?
– Av de ti låtene på skiva skal vi spare et par til de akustiske konsertene som vi antagelig skal gjøre i slutten av 2025, men vi har øvd inn sju av dem. På konsertene her i Finland kommer vi nok til å spille alle sju, for her kan vi spille lengre sett, på to timer. Utenlands kommer vi til å droppe et par av de nyere låtene. Det er planen, men vi får se hvordan de nye låtene slår an – det vet man nesten aldri før man står foran sitt publikum. Første gang man spiller en låt ute, så føler man fort om dette er noe som publikum vil høre. Det gjelder å finne de låtene som resonnerer med publikum, og som vi er komfortable med å fremføre.
– Ja, hvis halve publikum forsvinner til baren eller på dass når dere begynner på en ny låt, så overlever den ikke lenge på turneen.
– Nettopp!
– Jeg tror kanskje min favoritt på «In Murmuration» er «Wait For Me» – har dere øvd inn den?
– Ja, vi spilte faktisk den et par ganger i sommer. Den fungerer som en nydelig avslutning på skiva, og gitarsoloen der er fantastisk. Den gir en slags trøstende følelse. Jeg er usikker på om den får plass på denne turneen. Den er en sånn låt som hadde vært perfekt å spille med et symfoniorkester.
– Nå snakker vi! Det er jo noe mange store band har gjort, spesielt de siste par tiårene – er det noe dere har vurdert?
– Ja, og mange orkestre har tatt kontakt og stilt seg til disposisjon for å gjøre det med oss. Så ja, vi har tenkt seriøst på det, og det kan skje i fremtiden, for vi har mange sanger som vil fungere veldig bra med et symfoniorkester, for vi har mange cinematiske, episke sanger som ikke vil kreve for mye jobb å tilpasse til en symfonisk drakt arrangementsmessig, men det er nok ikke noe som vil skje før i 2026 tidligst. Det tar tid å arrangere de, og vi må finne en samarbeidspartner som har den samme kunstneriske visjonen til dette som oss selv, for man må ha en dyktig arrangør og dirigent for å gjøre dette bra.
– Og det må spilles inn på en god måte.
– Ja, det er krevende nok med så mange musikere og instrumenter.
– Apropos det må jeg få skamrost dere for lyden på «Live At Tavastia» – jeg har nær sagt aldri hørt en mer glassklar lyd på en liveskive!
– Ja, vi hadde heldigvis med oss en lydtekniker som er vant til å mikse liveband. Han jobber her i samme bygning som jeg sitter nå, og vi brukte ham som lydmann allerede på turneene for «Approach» og «Love Remains The Same» på 2000-tallet, så han kjenner oss veldig, veldig godt. Han jobber med broren min i Don Huonot også, så vi tenkte at han var den rette mannen å spørre om å spille inn en liveskive her til lands. Han brukte over to måneder på å mikse den, og resultatet ble fantastisk, vi er utrolig fornøyde med hvordan den låter.
– Da skal du få lov til å stikke på øving, Mikko – jeg skal nok bli sittende oppe i natt og følge med på valget i USA.
– Å ja pokker, det er det i natt! Jeg har nesten blokkert det, for jeg er nærmest skrekkslagen med tanke på hva dette kan innebære. Etter at Kamala ble annonsert, ble jeg håpefull og fulgte nøye med en periode, men siden har jeg bevisst unngått det, for det engasjerer meg så mye at det forstyrrer tankene mine og livet mitt, mens jeg må konsentrere meg om musikken og konsertene våre. Det var det samme under Brexit-prosessen, da var jeg helt hekta på BBC News for å følge med om hva som skjedde, og så var resultatet så knusende skuffende. Så vi får bare krysse fingrene for at amerikanerne tar det riktige valget denne gang.
– Jeg snakket med Simon Kirke fra Bad Company i går. (Les det intervjuet her!) Han bor i New York, og sa at han var nesten mer redd for hva som ville skje hvis Trump ikke ble valgt, som hvis han ble det.
– Ja, det er sant, faktisk! Tenk at det er tilfelle? Han holder slik en makt over millioner av dumme mennesker… Det er galskap.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024
